Jeg er Cecilie. Jeg er seig, litt rastløs og positiv. Og jeg skal til Sydpolen.
Det var en helt vanlig skoledag i november for to år siden. Jeg husker jeg skulle hjem til leiligheten for å fortsette å lese om sentralnervesystemet. Men inni meg visste jeg at jeg ville gjøre noe annet. Jeg visste at jeg kom til å sette meg i senga mi og lese boka til Cecilie Skog igjen. Om de tre polene. Se på bildene. Ta inn over meg storheten av skaperverket, slitet, planleggingen, de ekstreme forholdene. Prøve å se for meg om jeg kunne klare det. Om jeg også liker slikt. Jeg som også heter Cecilie. Drømme. Og det gjorde jeg. Leste, tok det innover meg og relaterte det til meg. Sovnet. Men drømmingen hadde begynt allerede før jeg sovna. Drømmen om å være på tur langt borte fra alt, lenge nok til at man fant roa. Som en oppgradering av den terapien jeg allerede har funnet i mindre omstendelige turer. Men det sier man ikke til noen. For det å være polfarer er en livsstil. Det er ofring av alt annet og det er ikke noe man bare plutselig kan gjøre fordi man har lyst. Eller er det? Jeg har alltid likt å traske. Være på tur. Lenge. Jeg tenker ofte mine beste tanker når jeg trasker monotont med bare naturen å forholde meg til. Mange av mine beste og sterkeste øyeblikk i livet har vært forbundet med naturopplevelser. Jeg føler dessuten at Gud møter meg spesielt i naturen. At han også digger å være på tur. Han digger å være på tur med meg. Og jeg med han. Jeg liker å føle meg liten når jeg er på tur. For da blir naturen større.
For ett år siden søkte jeg på One Calls konkurranse om en plass på en ekspedisjon til Sydpolen. Jeg ble tipsa av en god kamerat, Kristoffer. Det hørtes fantastisk ut. Men jeg så aldri på påmeldingen som en mulighet. Det var mer et skudd i blinde. Det var så liten sjanse for at påmeldingen ville få konsekvenser for meg. Men jeg hadde i alle fall prøvd.
I februar fikk jeg meldingen på mobilen om at jeg var plukket som en av de 100. Jeg var på tur og stod på en liten knaus på Strynefjellet hvor jeg fant dekning. Det var -30 grader Celsius og jeg husker jeg tenkte at kulden i alle fall ikke skulle stoppe meg fra å prøve.
Det ble første uttak på Finse. Det var høye skuldre. Jeg kom omtrent rett fra lesesalen, hadde hatt en svært dårlig natt på nattoget fra Trondheim til Oslo og var i tillegg småsyk. Jeg var spent jeg også, men folk var så gira og stressa at jeg nesten reagerte motsatt. Jeg syns det var greit å stå sist i kø til registrering og til middagen. Jeg syns det var greit å ikke være klar å være klar en time før vi skulle møte opp. Jeg var konsentrert først og fremst om å være meg selv, dernest om å gjøre utfordringene jeg fikk på en best mulig måte. Jeg ble plukket ut som en av de 40 som fikk være med på neste utvelgelse i mai i Arendal. Det var kjekt, men jeg var også litt skeptisk. Av mange grunner.
Under samlinga i Arendal i mai forsvant mye av denne skepsisen. Jeg syns det var en morsom helg. Og jeg kom med videre. Jeg ble mer gira. Jeg hadde ”ofret” en viktig lese-til-eksamen-helg, men det føltes veldig verdt det. Dette var en mulighet jeg måtte benytte meg av. Jeg begynte å se fram mot finalen i Jotunheimen i august. Tida gikk fort og plutselig stod jeg klar med pakka sekk på Otta. Jeg så for meg noen utfordrende dager. Jeg var spent. Utfordringene var krevende, men jeg nådde heldigvis aldri kjelleren. Den største utfordringen for meg var nok mangelen på søvn og magesyra pga. lite mat. Det har jeg ikke smakt noe særlig på før. Vi kom til slutt fram til Brimis gård og gleden var stor i hele gruppa. Jeg kjente at jeg unnet så mange i gruppa en plass til Sydpolen. Når man er i et krevende miljø blir man nærmere knyttet sammen. Det var så mange fantastiske mennesker i finalen. Mennesker som jeg er glad jeg har fått lov til å kjenne. Derfor ble jeg overraska da navnet mitt ble ropt opp. Overraska og veldig glad! Jeg satt igjen med utrolig mange følelser og tanker.
Siden den dagen i august har jeg gjort de nødvendige forberedelsene til ekspedisjonen. Jeg har trent, egentlig slik jeg vanligvis pleier å gjøre. Jeg har forberedt et gangsårkit og pakket og gjort klar mitt eget utstyr. Det var julaften x5 på rommet mitt da jeg fikk alt utstyret for en uke siden. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig man føler seg når man for eksempel pakker opp 24 bokser med ullundertøy fra Devold. Enda mer takknemlig er man når gode klassekamerater gleder seg over turen din og kjæresten din har laget en kalender som kan være till oppmuntring hver eneste dag.
Jeg har prøvd å tenke minst mulig på turen foran meg for å kunne være fullstendig tilstede der jeg har vært i høst, på KRIK sin fjellbibelskole TimeOut. Nå er det derimot ikke mulig å tenke på annet. For i dag drar vi fra Norge. Jeg skal til Antarktis med Sydpolen som mål. Det er underlig. Fantastisk. Det gjør at jeg føler meg så takknemlig. Og det er også litt rart. Jeg er blitt så godt vant med å dra på tur med min Kjetil. Jeg skulle så gjerne hatt han med. Men selv om han ikke er med fysisk, så er han her likevel. Han sitter på skuldra mi. Det er dessuten godt å vite at jeg skal få lov til å være på tur med 9 fantastiske mennesker som jeg allerede setter pris på.
Nå bærer det sørover. Og når jeg kommer hjem kan jeg forhåpentligvis sette meg i senga og se over mine egne bilder. Og ikke drømme lenger. Men huske.
Drikkeflaskeisolasjonen er fint pynta ;)
2 kommentarer:
Du er så kul!
Så kjekt å lese, Cecilie. Håpe dåkke fe en fantastisk tur!
Post a Comment