På tankestadiet

En dag på jobben

2012-01-19T09:06:00.000-08:00

Barnehagejente: Hvilket land kommer du fra?
Skiinstruktør-meg: Syns du æ snakke litt annerledes?
Barnehagejente: Kommer du fra nynorge?

Osloliv

2012-01-10T05:47:00.001-08:00

Postmann: Her har du frimerkene dine.
Cecilie: Takk! Kan jeg få litt teip for å få pakket denne pakken ordentlig?
Postmann: Nei! Vi selger teip. Der!

Takk

2011-12-20T03:00:00.000-08:00

Takk for skyer, takk for blå himmel,
Takk for vakkerhet som gjør svimmel.
Takk for alt det uendelig hvite,
Takk for at min kropp kan slite.
Takk for storhet, takk for dybde,
takk for små skavler som du bygde.
Takk for glitter som dalte ned,
Takk for menneskene jeg delte turen med.
Takk for Anette - gledesstråla mi,
Takk for Lars Oven som alltid har noe morsomt å si.
Takk for Karine, for alt hun er og kan,
Takk for Sivert som er definisjonen på sann.
Takk for Bjørn - en real kar,
Takk for ledere som ikke er sar.

Takk for sola som varmet meg,
Takk for fregner som formerte seg.
Takk for vinden når den var der,
Takk for stunder jeg tenkte: ”Hør og lær”.
Takk for drømmer som tar bolig i meg,
Takk for at jeg om dem kan spørre deg.
Takk for innsikt i eget liv,
Takk for tanker som gir perspektiv.
Takk for latter, takk for glede,
Takk for følelsen av å være tilstede.
Takk for kiten, for leken med den,
Takk for dager uten ordet ”men”.
Takk for det å være sliten,
Takk for følelsen av å være liten.
Takk for lys både natt og dag,
Takk for alle lystige lag.
Takk for at du var hos meg,
Takk for at jeg alltid kan prate med deg.
Takk for kontraster som kjennes på kroppen,
Takk for mat og kakao i koppen.

Takk for savn etter hjem og kjære,
Takk for alt det får meg til å lære.
Takk for følelsen av kjærlighet,
Takk for at du står for ærlighet.
Takk for sosing, takk for undring,
Takk for loffing, takk for plundring.
Takk for følelsen av flyt,
Takk for alle dager med tittelen ”nyt”.
Takk for energi og takk for iver,
Takk for alt det meg giver.
Takk for håp om dagen i morgen,
Takk for at du leger sorgen.
Takk for at jeg er elska av deg,
Takk for at jeg derfor kan flytte fokus fra meg.

Takk for denne lange tur,
Takk for at jeg får boltre meg i din natur.
Takk for inspirasjon, takk for ideer,
Takk for at du i meg lever.

Home for Christmas

2011-12-19T16:32:00.000-08:00

"I wanna go home for Christmas, let me go home this year... I wanna go home for Christmas, let me go home this year.."
Jeg liker denne sangen. Veldig godt. Den siste uka har jeg sunget den mye. Når man først er i Antarktis kan man nemlig være der ufrivillig ganske lenge på grunn av dårlig vær. Men vet du hva? Jeg kommer meg hjem til jul! Det skal bli så godt!

Nå bærer det

2011-11-22T12:52:00.000-08:00

Nå bærer det avgårde. Kanskje.

I ekspedisjonsmiljøet er ingenting sikkert. Det er ikke sikkert man kommer seg avgårde, det er ikke sikkert at flyet går selv om man har sjekket inn, det er ikke sikkert man når målet sitt, det er ikke sikkert at utstyret holder. Alle disse usikkerhetsmomentene er kanskje nettopp det som gjør ekspedisjoner så utfordrende og til dels spennende. Usikkerhet ligger på mange måter i ordet ekspedisjon. De som er erfarne er flinke til å innsnevre alle usikkerhetsmoment. Denne innsnevringa har vi jobbet med her i Punta Arenas. Sjekka utstyr, prøvd bekledningen og man går jo hele tiden å tenker på hvordan ting blir. Vi har fått beskjed om at vi mest sannsynlig vil fly ut på isen til Union Glacier i ettermiddag. Det er i så fall helt etter planen vår. Vi er veldig heldige. Det er først nå i denne sesongen at ALE har kommet ajour med all logistikk. Vi har flaks. Og vi er klare.

Det er utfordrende å vente. Det er utfordrende å være i hundre når man drar hjemmefra og så komme til en rolig by hvor man skal vente og vente. Og prøve å gjøre fornuftige ting. Men man møter manana-kultur. Man får lopper i blodet av sånt. Jeg har kompensert med å strikke, lese, skrive og løpe hver morgen. Det er viktig å holde hjulene i gang. Det skal bli så deilig å komme seg ut på isen. Starte på det egentlige eventyret. Komme inn i rutinene slik at man går over fra å gjøre til å være. Slik at man går over fra å bruke energi på alle krav og forventninger til å bruke energi til det grunnleggende som gjør meg fornøyd. Når man beveger seg utenfor hverdagslivets boks, tror jeg også at man får energi til å tenke utenfor rammene. Hva er viktig i livet mitt? Hvem er viktig i livet mitt? Hva er det jeg trenger å ta et oppgjør med? Minner kommer når man flyter på tur. Ting settes i et klarere perspektiv for meg.

Etter at man har vært her noen dager kan man møte kjentfolk på gata. Folk fra ALE eller andre som skal på ekspedisjon. Gjennom å få et innblikk i dette miljøet går det mer opp for meg hvor heldig jeg er. Folk kommer ikke til Antarktis uten spesifikk erfaring. Folk drar ikke på ekspedisjon uten å være guide selv eller å ha masse penger. Men vi gjør det. Jeg gjør det. Det føles ut som å ta en snarvei. Jeg føler meg heldig. Veldig heldig. Og det er jeg jo også.

Jeg er spent på kitingen. Hvordan det blir med liner, pulk, og ski. Jeg gleder meg til å lære å mestre alle momentene. I ekstrem og isolert natur er det lett å ta ting alvorlig. Det er viktig, men jeg vil i tillegg ha fokus på at dette er gøy! Man drar på tur fordi det er lystbetont - vi skal leke oss! Og det gleder jeg meg aller mest til.

I mangel på lesestoff fra meg framover går det ann å lese to veldig interessante artikler:
http://ut.no/artikkel/1.7830358 - interessant med bilder fra Amundsens ekspedisjon.
http://ut.no/artikkel/1.7456824 - alle kan dra på ekspedisjon til Sydpolen sier Christian Eide.

Vi blogger også hver dag fra vår satelitttelefon på http://www.wintercamp.no/

Antarktis
Hvem er du Antarktis? Sånn egentlig?
Skal jeg høre på hva de andre har å si?
Jeg syns du virker stille, glad og ren
mektig, stor og veldig pen.
Ja, jeg liker deg før jeg har deg møtt
- er så glad for at jeg får en gløtt!
Av deg kjære, vakre, vene Antarktis,
kanskje vi sammen kan produsere glis?
Forvent mitt besøk, nå kommer jeg til deg
jeg håper du liker og har plass for meg.

På vei sørover

2011-11-18T12:41:00.001-08:00

Kjære venner.
Hvis dere vil, kan dere følge med på reisen min sørover på http://www.wintercamp.no/. Der blogger vi hver dag :)

Det begynte med en drøm

2011-11-16T11:32:00.000-08:00

Jeg er Cecilie. Jeg er seig, litt rastløs og positiv. Og jeg skal til Sydpolen.

Det var en helt vanlig skoledag i november for to år siden. Jeg husker jeg skulle hjem til leiligheten for å fortsette å lese om sentralnervesystemet. Men inni meg visste jeg at jeg ville gjøre noe annet. Jeg visste at jeg kom til å sette meg i senga mi og lese boka til Cecilie Skog igjen. Om de tre polene. Se på bildene. Ta inn over meg storheten av skaperverket, slitet, planleggingen, de ekstreme forholdene. Prøve å se for meg om jeg kunne klare det. Om jeg også liker slikt. Jeg som også heter Cecilie. Drømme. Og det gjorde jeg. Leste, tok det innover meg og relaterte det til meg. Sovnet. Men drømmingen hadde begynt allerede før jeg sovna. Drømmen om å være på tur langt borte fra alt, lenge nok til at man fant roa. Som en oppgradering av den terapien jeg allerede har funnet i mindre omstendelige turer. Men det sier man ikke til noen. For det å være polfarer er en livsstil. Det er ofring av alt annet og det er ikke noe man bare plutselig kan gjøre fordi man har lyst. Eller er det?

Jeg har alltid likt å traske. Være på tur. Lenge. Jeg tenker ofte mine beste tanker når jeg trasker monotont med bare naturen å forholde meg til. Mange av mine beste og sterkeste øyeblikk i livet har vært forbundet med naturopplevelser. Jeg føler dessuten at Gud møter meg spesielt i naturen. At han også digger å være på tur. Han digger å være på tur med meg. Og jeg med han. Jeg liker å føle meg liten når jeg er på tur. For da blir naturen større.

For ett år siden søkte jeg på One Calls konkurranse om en plass på en ekspedisjon til Sydpolen. Jeg ble tipsa av en god kamerat, Kristoffer. Det hørtes fantastisk ut. Men jeg så aldri på påmeldingen som en mulighet. Det var mer et skudd i blinde. Det var så liten sjanse for at påmeldingen ville få konsekvenser for meg. Men jeg hadde i alle fall prøvd.

I februar fikk jeg meldingen på mobilen om at jeg var plukket som en av de 100. Jeg var på tur og stod på en liten knaus på Strynefjellet hvor jeg fant dekning. Det var -30 grader Celsius og jeg husker jeg tenkte at kulden i alle fall ikke skulle stoppe meg fra å prøve.

Det ble første uttak på Finse. Det var høye skuldre. Jeg kom omtrent rett fra lesesalen, hadde hatt en svært dårlig natt på nattoget fra Trondheim til Oslo og var i tillegg småsyk. Jeg var spent jeg også, men folk var så gira og stressa at jeg nesten reagerte motsatt. Jeg syns det var greit å stå sist i kø til registrering og til middagen. Jeg syns det var greit å ikke være klar å være klar en time før vi skulle møte opp. Jeg var konsentrert først og fremst om å være meg selv, dernest om å gjøre utfordringene jeg fikk på en best mulig måte. Jeg ble plukket ut som en av de 40 som fikk være med på neste utvelgelse i mai i Arendal. Det var kjekt, men jeg var også litt skeptisk. Av mange grunner.

Under samlinga i Arendal i mai forsvant mye av denne skepsisen. Jeg syns det var en morsom helg. Og jeg kom med videre. Jeg ble mer gira. Jeg hadde ”ofret” en viktig lese-til-eksamen-helg, men det føltes veldig verdt det. Dette var en mulighet jeg måtte benytte meg av. Jeg begynte å se fram mot finalen i Jotunheimen i august. Tida gikk fort og plutselig stod jeg klar med pakka sekk på Otta. Jeg så for meg noen utfordrende dager. Jeg var spent. Utfordringene var krevende, men jeg nådde heldigvis aldri kjelleren. Den største utfordringen for meg var nok mangelen på søvn og magesyra pga. lite mat. Det har jeg ikke smakt noe særlig på før. Vi kom til slutt fram til Brimis gård og gleden var stor i hele gruppa. Jeg kjente at jeg unnet så mange i gruppa en plass til Sydpolen. Når man er i et krevende miljø blir man nærmere knyttet sammen. Det var så mange fantastiske mennesker i finalen. Mennesker som jeg er glad jeg har fått lov til å kjenne. Derfor ble jeg overraska da navnet mitt ble ropt opp. Overraska og veldig glad! Jeg satt igjen med utrolig mange følelser og tanker.

Siden den dagen i august har jeg gjort de nødvendige forberedelsene til ekspedisjonen. Jeg har trent, egentlig slik jeg vanligvis pleier å gjøre. Jeg har forberedt et gangsårkit og pakket og gjort klar mitt eget utstyr. Det var julaften x5 på rommet mitt da jeg fikk alt utstyret for en uke siden. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig man føler seg når man for eksempel pakker opp 24 bokser med ullundertøy fra Devold. Enda mer takknemlig er man når gode klassekamerater gleder seg over turen din og kjæresten din har laget en kalender som kan være till oppmuntring hver eneste dag.

Jeg har prøvd å tenke minst mulig på turen foran meg for å kunne være fullstendig tilstede der jeg har vært i høst, på KRIK sin fjellbibelskole TimeOut. Nå er det derimot ikke mulig å tenke på annet. For i dag drar vi fra Norge. Jeg skal til Antarktis med Sydpolen som mål. Det er underlig. Fantastisk. Det gjør at jeg føler meg så takknemlig. Og det er også litt rart. Jeg er blitt så godt vant med å dra på tur med min Kjetil. Jeg skulle så gjerne hatt han med. Men selv om han ikke er med fysisk, så er han her likevel. Han sitter på skuldra mi. Det er dessuten godt å vite at jeg skal få lov til å være på tur med 9 fantastiske mennesker som jeg allerede setter pris på.

Nå bærer det sørover. Og når jeg kommer hjem kan jeg forhåpentligvis sette meg i senga og se over mine egne bilder. Og ikke drømme lenger. Men huske.

Forberedelser fra Gardermoen, dagen før vi skal dra. La meg introdusere min rom- og teltkamerat - Bjørn. Trivelig klatremus og industridesigner fra øvre Singsaker :)

Ene bagen min.

Drikkeflaskeisolasjonen er fint pynta ;)

Når Gud føles stille

2011-11-06T02:45:00.001-08:00

The Lord your God is in the midst of you, a Mighty One, A Savior Who saves! He will rejoice over you with joy; He will rest in silent satisfaction and in His love He will be silent and make no mention of past sins or even recall them; He will exult over you with singing. Sef.3:17

Kanskje man skal være fornøyd over at Gud ikke trenger å rope til meg?

Kitetrening på Finse | One Call Ekspedisjon Sydpolen 2011

2011-11-05T04:32:00.000-07:00

Juvelen

2011-09-28T07:28:00.000-07:00

En dag fikk Gud lyst til å skape

en edelsten, en ekte juvel.

Han gikk en tur i den svarte skumringstimen

og tenkte på hvordan juvelen skulle bli.

Da han kom hjem, fortalte han erkeengelen Gabriel

hva han ville gjøre.

Den gledet Gabriel at han ville lage denne juvel.

Og Gud tok til å forme en juvel,

etter sitt hjerte med sine kjærlighetshender.

En juvel som det ikke fantes maken til.

Juvelen var nydelig.

Akkurat det sa også Garbriel høyt.

Men, sa han, det mangler liksom noe.

Ja, sa Gud, min kjærlighet må bo i dens midte

for at den skal skinne og lyse.

Og den røde fargen må den få

av min enbårne sønn Jesus Kristus sitt blod.

Og friheten finner den bare

hvis min Ånd får vise den Ordet mitt.

Men, sa Gabriel, tenk om juvelen ikke forstår det.

Det, sa Gud og reiste seg,

vil jeg sørge for å lede den til.

Juvelen var en meget velsignet og elsket juvel,

og Gud ledet den, så den fant.

Og juvelen skinte og strålte.
Og andre som så juvelen ble glade,

og det var godt å være i dens nærhet.

For det var Guds kjærlighet,

Jesu blod,

og den Hellige Ånds frihet

i Guds Ord

som lyste fra juvelen.

Og hvis du vil vite navnet på denne juvelen,
så kan jeg fortelle deg det:

Den heter nemlig noe så fint som:

DEG

av Rita Aasen

TimeOut

2011-09-12T11:43:00.000-07:00

Eg er klar for ein real timeout.

Til Sydpolen.

2011-09-07T13:31:00.000-07:00

Ja, jeg er så heldig at jeg skal på ekspedisjon til Antarktis. Sydpolen er målet.
Nei, jeg trekker ikke dekk for øyeblikket. Har du kanskje noen til meg?

Jotunheimen dag 3 | One Call Ekspedisjon Sydpolen 2011

2011-09-06T11:31:00.000-07:00

Jotunheimen dag 2 | One Call Ekspedisjon Sydpolen 2011

2011-09-06T11:27:00.000-07:00

Jotunheimen dag 1 | One Call Ekspedisjon Sydpolen 2011

2011-09-06T11:26:00.000-07:00

Rabbagassen Vilde - Vår minstemann

2011-09-04T02:59:00.000-07:00

Det føles lenge siden at noen av oss sa
Vilde hun er nestemann – ”men det er en evighet da”
Nå sitter du foran oss – i sentrum i dag
Vi spør: Hvor ble denne evigheten av?

Det var en vakker vårdag i 1996
Vi hadde påskeferie og livet det var fett
For vi visste at vi en lillesøster skulle få
Vi minnes 8. april med glede nå

Vilde du stråler –vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagan som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Men Cecilie du husker vel at du var litt sur
Ny bil og romfordeling – mamma vakke lur
Kindereggpakken viste jo meg det
4 barn i huset – det hørte ikke med

Men så digget vi deg alle og alle som så deg
Du ble familiens favoritt – også for meg
Mamma og Pappa – du var deres gull
At du var en attpåklatt fikk verdien null

Vilde du rocker –vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Alle villa trøst dæ og klem dæ da du skreik
Og når du kjedet dæ, ja så fant vi opp en leik
Bortskjemt sier noen, men vet du hva vi tror?
Søskenkjærlighet er det beste på jord.

Som toåring likte du Fleksnes aller best
Du tok i bruk saksa – og klippet deg til fest
Frisøren hun kunne ikke rette opp i det
”E d her ei jenta eller enn gutt?” – vi måtte bare le.

Vilde du ruler –vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Med kuler under øyan stod verden for din fot
Livlig, glad og bestemt med en masse mot
Bading og hytta ble fort en favoritt
Ferian og baking det har du alltid likt

Vi flytta ganske tidlig fra Trondheim som du veit
Så lita som du va syntes du at alt va greit
Hjemmet ditt e jo på Jæren d veit vi (på jærsk?)
Men litt trønder er du jo – det må en kanskje si

Vilde du er diggbar –vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Minner fra ferier kommer stadig opp
Det første du leste var M- og du sa stopp!
Du visste at skiltet betydde noe godt
Vi måtte drive avledning for Mc Donalds var helt topp.

Du breaka i gangen – hadde danseshow
Du likte å kose – en jente full av love
Gele i fra skapet mitt rappa du en stund
Du fiksa deg på håret sa god natt og tok en blund.

Vilde du er kjærlig –vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Fotball og håndball og speideren hører med
En tøffing på banen – det kan alle se
Leikaring var ikke tingen, takta di var sped
Men KRIK det er gysla jilt – fortsatt er det det!

Som liten så var du ofte ganske lur.
Fikk du ikke lov av meg så tok du deg en tur.
Så kom du til meg og du smilte så søtt
Christian og jeg lot vel ønskene bli møtt.

Vilde du er deg selv – vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Det er hel del masse vi liker ved deg
Trygg på deg selv, snill og sjelden lei
Vi kaller deg rabbagass det er en grunn til det
Du har alltid fått ting i heimen til å skje

Sindig og rolig, dialekta di er kul
En mester i engelsk og du liker jul
Er glad i familien og slekta som du har
Reisevant med retningssans og passet står du klar

Vilde vår rabbagass – vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Du vet det kanskje ikke, men du har skapt et press
På oss store som ikke synes all mat er tess
For alt for ofte har vi hørt at: ”Vilde liker det”
Da er det ikke lett å være stor og kresen med.

Gidd kje, alså, trondheim – det er Vildeord
Nå sier du alt mulig du har jo blitt så stor
Lykke til på veien din –husk at vi står
Sammen med deg – ønsker at all lykke du får.

Vilde vår konfirmant – vi er så glad i deg
Minstemor, men du har blitt ungdom i en fei
Vi minnes de dagene som vi har hatt i lag
Og glede oss på din store dag
Heyhey (”barna”)– heyhey (damene) – heyheyhey (mennene)

Vår fine, flotte, modige konfirmant.

Gode forberedelser er viktig.

Dagen før dagen var det tur og grilling på Hommersåk hos Pappa og Anne Karin.

Tenkende Mamma.

Mormor

Min fine storebror Christian.

Mormor

Bestemor og Pappa

Konfirmanten sjæl!

Endelig var samlingen av røde bunader i familen komplett.
Mormor.
Vilde med fadderne.
Alle søskenbarna samlet.
Søsterpower

Mor og datter
Blåbærostekake.
Koselige Mamma.

Et glimt av Rondane

2011-08-28T11:06:00.000-07:00

Du kan kanskje skjønne at været var veldig dårlig når jeg har vært på tur en hel helg og sitter igjen med ett bilde? Du kan kanskje også skjønne at været var veldig dårlig siden jeg fant en vanndam i kameraposen min med det resultat at kameraet er finito? Takk for deg kamera. Og takk for turen Espen, Elisabeth og Kjetil.

3 bryllup og en fersking

2011-08-21T10:28:00.000-07:00

Det er rart hvordan bryllupsboomen treffer. Jeg hadde vært i ett bryllup før denne sommeren. Det var på Malta og ganske alternativt sammenlignet med et tradisjonelt norsk bryllup, men utrolig koselig likevel. Derfor var det stas å kunne glede seg til tre bryllup denne sommeren. Kanskje ekstra stas siden jeg er en skikkelig fersking i bryllupssammenheng.

30. juli giftet Merete & Sigurd seg i Fræna utenfor Molde. Det var utrolig flott å få lov til å være en del av dagen deres.

Det er ikke vanskelig å være i godt humør når Ole-Markus er omkring.

13. august hadde Kaja & Åsmund bryllupsfest i Åndalsnes. Det var kjekt å se konsekvensene av forlovelsesringen som Åsmund kjøpte i Sør-Afrika. Så var det utrolig stas å være med Afrikagjengen min litt igjen.

Åndalsnes er vakkert. Utsikt fra sentrum.

Bryllupsfølget.

Fine Kjersti. Bryllupsfest i hagetelt er en slager.

20. august begynte Beate & Martin på ekteskapets vei. Hva er vel bedre enn å feire sterk, gjensidig kjærlighet?

Stolte foreldre - Mamma og Pappa Vestergaard.

Og stolt bror!

Hurra for det Gud er aller mest av; kjærlighet.

Jomfruland

2011-08-18T14:04:00.000-07:00

Me var på Jomfruland. Kjetil og eg fekk husly fra et frammed ektepar. Me åt tre egg kvar til frukost. Pluss bacon. Me gjekk tur på øya. Såg på alle dyra. Sov på stranda. Lagde middag på kaia i solnedgang. Sov i telt. Sprang til ferja i styrtregn.

Eg blingsa og greidde å slette alle bilda frå turen vår.
Difor nokre minneord i staden:

Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya er full av svarte, store bjørnebær!
(Inger Hagerup)

Oslosumar

2011-08-08T11:18:00.000-07:00

Det var den tid jeg gikk og vandret i Kristiania…

Eg fant ut at Oslosumar er ein fin ting. På grensa til koseleg. Ja, triveleg faktisk. Eg har ein mistanke om at det ikkje berre var byen, atmosfæren eller det yrande folkelivet som gjorde livet i Oslo fint. Det er alltid fint å vera i nærleiken av Kjetil.

Me fant ut at det vart Oslosumar rimeleg seint. Kjetil fekk ein jobb i NVE i mai som me ville at han skulle ta. Dermed var det berre å finne ein jobb til meg og. Bustad ordnar seg for folk med så mange fantastiske vener. Eg fekk bu hos Ingvild på HUS på Majorstua. Det var utrolig fint å kunne vere der. Det var passe langt frå sumarjobben min på Skøyen skule, berre Majorstuakrysset, Frognerparken og jobben til Kjetil mellom.

Det vert unaturleg å skrive om Oslo denne sumaren uten å nemne angrepet på regjerningskvartalet og tragedien på Utøya. Det har jo prega oss alle. Angrepet kom då eg akkurat byrja å sette ordentlig pris på tigerstaden. Me var på ferie i Risør då det skjedde. Kanskje det var like så greit. Men me følte, som resten av Noreg, at me og var i Oslo i dagane etterpå. Det er så ufatteleg at noko slikt kan skje i vårt lille land. Alle kjenner nokon som kjenner nokon som kjenner nokon som vart ramma personleg. Det føles så nært.

Oslo er stort. I alle fall større enn Trondheim. Det er faktisk ikkje berre namn på ulike bydelar, det er faktisk bydelar. Sykkel er en velsigning i Oslo. Eg fekk låne Ingvild sin. Då var det lett å sykle til Kjetil på Grønland på ettermiddagane. Då var det lett å kome seg rundt. Verta kjent med denne metropolen.

Og kva er konklusjonen etter ein sumar i Oslo? Eg er nøgd med Oslo. På grensa til å setje pris på det metropolen har å by på.

Min heim denne somaren.

Frognerparken vart nytta stadig vekk.

Bøndar i storbyen. Løpetur/sykkeltur i marka.

Fin kveld frå Kjetil sin veranda.

Lukkeleg.

Kveldsmat på verandaen på Majorstua.

Eit fint portrett tykkjer eg.
Kjøkkenet.
Stova.
Eg har ikkje bilete av Sigrun som eg hang med nesten ein heil dag. Men eg har bilete av iskaffien hennar.

Solskinnsboller.

Årets sommermål

2011-08-01T11:11:00.000-07:00

De siste somrene har jeg hatt noen sommermål. I fjor var for eksempel ett av målene å plukke jordbær i en jordbæråker.

I år hadde jeg nye sommermål.

1. Plukke vannliljer. Det har jeg faktisk aldri gjort. Vann med vannliljer er ikke alltid attraktive badevann, men i år skulle jeg trosse gjørma for å få plukket noen av disse fine blomstene.
Check! På vei mellom Molde og Trondheim stoppet vi ved et vann langs veien som vi så masse vannliljer på. Det var så mange at de vokste veldig nærme vannkanten, så det var ikke så mye bading som måtte til for å få samlet en bukett.

2. Spise munnfuller med markjordbær. Jeg elsker markjordbær, men der hvor jeg har bodd har det eksistert svært lite.
Check! På samme plass langs veien var det mengder med markjordbær. Ja, jeg har aldri sett så mye markjordbær på et sted. Det er vanskelig å få fram mengden på et bilde, men her er noen av de.

3. Lage en stor blomsterkrans. Jeg elsker nemlig blomster. Og jeg liker å lage kranser av de. Så dette har jeg altså gjort før, men jeg innså at det var altfor lenge siden.
Check! Ble gjort utenfor Risør da Kjetil og jeg ventet på Pappa Vestergaard som skulle hente oss. Vi kom nemlig med buss fra Oslo og skulle på Vestergaardsferie i Risør.

Vennekæmp

2011-07-28T13:45:00.000-07:00

Etter å ha laget denne bloggen innser jeg at jeg heller burde fått meg et
galleri. Jeg greide ikke å begrense antall bilder. Det var for mange gode
minner.

Siste uka i juli ble historiens første Vennekæmp arrangert. Det er en ide som
Kjetil og jeg har gått rundt med en stund. Hva med å sette av en uke hvor vi kan
ha et flott fellesskap sammen samtidig som vi nyter våre fantastiske fjell?

Og som sagt, så gjort. På Vennekæmp kan folk møtes for å skape hygge og
være ute sammen. Og om man ikke er venner fra før, så blir man det.

Sunnmøre ble plassen i år. Det er ikke vanskelig å nyte Sunnmørsalpene.
Sol, alpine topper, sjokolade, fine folk og badevann er stikkord. Vi hadde noen
flere forksjellige bascamper og gikk på de toppene vi ville fra dag til dag. Den
tredje dagen ble "Fjelltur med sprett i" arrangert. Da bærte vi en trampoline
opp Skårasalen. Hjernen bak var vår venn og kreative fotograf Egil Rotevatn.
Dette var ingen tilfeldighet. Vi er nemlig samarbeidspartnere. Vennekæmpen ble
en slags "Fjelltur med sprett i - extended version".

Uka startet friskt med en hissig elveblest.
Klar for Slogen! Ole-Markus, Jonathan, Ingeborg, Kristoffer og meg.
På toppen. Gode folk veier opp for dårlig utsikt.

Grønt og skjønt.

Drømmende.

Planlegging.

Frokost i Øye.

For en utrolig flott søster jeg har! Se sjæl.

Nøgd 1.

Good friends.

Good kjæresta.

Nøgd 2.

Guttene prøver å finne do.

Kæm har misforstått?

Nøgd 3.

Klar for å innta Skårasalen med trampoline.

Duken må også opp.

The spot, rett under toppen av Skårasalen.

Hjernen bak Fjelltur med sprett i - Egil Rotevatn.

Et greit fargekløver :)

Bilde er tatt av Egil Rotevatn.

Trua.

Rigging.

Mannen med mest sprett.

Jippi!

Matrixstyle.

Meg + Sunnmøre = sant

Det er fint å gå på skyer.

Søstersprell

Samarbeid.

Nedover.

Kjetil + Sunnmøre = sant.

Etter trampolineturen til Skårasalen fant vi ut at været den dagen var for godt til å sitte i ro. Vi kjørte videre mot Koåstind-massivet for å bestige Fingeren i solnedgang.

På vei opp. I skyggen. Men over kanten ventet sola.

One happy nederlender.

Og en happy jærbutrønder.

Vi har funnet overnattingsplass.

Venter på at tauet skal bli klart.

På toppen. GREI utsikt.

GREI utsikt 2.

Slike bilder liker jeg.

Og denne mannen er likbar.

Kristoffer rapellerer.

Pannekaker stekes etter bestigningen ved midnattstider.

Klar for senga.

Trøtte tryner.

Toppen og Ingeborg som sover helt nede til venstre.

Å våkne rett over skydekket er ikke feil. Ikke å sole seg før frokost heller.

Livsnyting.

Morgenstrekk.

Fina hylla vår.

Soling. Har sjelden vært så varm. Er det fortsatt merke av en svett mann på liggeunderlaget ditt Kjetil?

Roma

2011-07-16T08:58:00.002-07:00

Spasere gatelangs og beundre fargespillet. Konstantere at nesten alle gatene er koselige. Beundre et flott bygg ved hvert kvartal. Slikke sol ved kysten. Le med Ingeborg når de italienske mennene hever øyenbrynene. Stoppe ved drikkefontenene og ta seg en slurk. Nyte italiensk is som gir uante muligheter av farger og smaker. Høre "Mamma mia!" av damer med italiensk temperament og gestikulering. Kjøpe kjole på saldi. Bli servert syltynn pizza med mozzarella og parmaskinke fra steinovn. Beundre de makeløse utsmykningene i Peterskirka. Gå trappene opp kuppelen og føle du står på Romas tak. Forstå mer av kristendommens historie. Beundre alle de italienske damene på høye hæler. Konstantere at forskjellene på turister og innbyggere av Roma i juli er at innbyggerne går med bukse, uansett hvor varmt det er. Drikke masse vann. Jogge i Villa Borghesa - en av de fantastiske parkene. Chille ved bassengkanten på Radisson.

Det er Roma. Det var Roma for Ingeborg og meg.

Det skulle bli en impulsiv restplass.no-tur. I stedet ble det impulsiv Roma-tur. To fornøyde søstre.

Mål skrevet på flyet.
Orange is the new black.
Is!
Vi liker å være ordentlige turister.
Colosseum
I Roma kan man kombinere storbyliv med strandliv. Det var et stort pluss for oss. 40 minutter unna med tog er kystbyen Santa Marina.

Deilig!
Spasering.

Forsmak på Himmelen.

Nam!

Spansketrappa.
Klar for å innta Vatikanet og Peterskirka. Legg merke til skjørtelengden og de tildekte skuldrene. Bar jobba Ingeborg!
Smak av Peterskirka.
Sykt, sykt, sykt varmt i køa til Vatikanmuseet med det sixtinske kapell.
Beskuelse er en viktig aktivitet i Roma. Mykje å sjå.
Red legs. Har egentlig aldri smurt leggene mine. Tidligere med hell. Men denne gangen gikk det ille til forbipasserendes underholdning.
Ristorante.

Saladi.

Fins det en grunn til å ikke spørre om man kan ta seg en dukkert på taket på det flunkende nye SAS-hotellet...

... for så å tilbringe hele dagen der? Nei. Har man lyst har man lov.

Enda en ting som er likæns.

Pizza!

Hårete

2011-07-16T08:43:00.001-07:00

Her kommer en advarsel.

Ikke fall for fristelsen og ta i mot Bestemors hårruller som har blitt for store for henne.
Ikke fall for fristelsen i å bruke de.
Ikke fall for fristelsen i å rive og rive når du etterpå ikke får de ut.
Ikke fall for fristelsen i å klippe av håret når du fortsatt ikke får de ut. Men dette siste er ikke egentlig en fristelse. Det er bare prisen av fristelsene.

Da ser det slik ut. Hårete.

Selv har jeg en del mindre hår på hodet nå. Og ikke noen ekstraordinære krøller. Bare noen små grå som jobber på høygir. Hvem er det som er i stand til å bruke de uten å måtte klippe av en femtedel av manken?

Klesfritt

2011-07-14T09:17:00.000-07:00

Jeg erklærer herved det klesfrie året for åpnet.

Jeg skal ha på meg klær altså. Men jeg skal ikke kjøpe noen klær. Det er noe jeg har tenkt på lenge. Og nå syns jeg det er på tide å gjøre det. Altså: ikke gjøre noen ting på klesfronten. Jeg ønsker å legge bort det fokuset. Ikke at det har vært ekstremt tidligere. Men jeg, som de fleste andre, bruker tid og penger på å handle klær. Og når jeg kommer hjem innser jeg at det egentlig er nok klær i klesskapet. Så glemmer man det så fort. Fordi man ser noe nytt og fint man kunne tenke seg å gå i. Og fordi man føler seg litt vel med nye klær. Og fordi en bitteliten del av meg føler en slags lykke når jeg kjøper et fint klesplagg. Likevel tror jeg ikke et klesfritt år blir et lykkefritt år. Tvert i mot.

Siste dag på Sommerskolen

2011-07-07T18:16:00.000-07:00

Siste dag på sommerjobben i morgen. Sommerskolen i Oslo er en fin plass. Jeg liker å være lærer.

København

2011-06-24T10:52:00.000-07:00

I løpet av året skal man dra en gang til København. Det er en del av oppdragelsen min. og i bunn og grunn en naturlighet for meg. På grunn av Maria. Min kjære, gode Maria.

Flødeboller er obligatorisk kost på Københavnstur.

Kveldskos med Bente og Hanne også.

På Tante Te.

En tradisjon i København er å spise kyllingsandwich.
Skomania. Jeg endte opp med to par.
Dansker er kreative.

Smak av sommer

2011-06-21T04:29:00.000-07:00

Jeg vet ikke om noe som smaker så godt som sommerferie.

Lappen har en sirlig skrift, men den er mer tydelig enn noe annet i skoleåret. Bestått. Jeg har bestått. 60 studiepoeng. Sommerferien står foran meg med alle muligheter. Bortsett fra muligheten til å være mer på skolen. Jeg vil hoppe. Løpe. Og begynne på ikke-lov-å-gjøre-før-du-er-ferdig-med-eksamen-lista mi. Det er som balsam for sjelen å få lov til å skifte lyspærene på kjøkkenet uten at huskeregler fyker inn og ut hodet som en sentralstasjon.

Jeg flytta fra Kvinne Barn-senteren på St. Olavs. Til leiligheta som jeg er så glad i. Ikke bare bøkene, men tankene mine. Energien min. Og jeg kan spasere til byen i sandaler med ærendene mine. Stoppe opp ved et orkester som spiller i stiftsgården. Og lytte. Sitte på en benk på torget og spise en is. Se film og spise popcorn med Ingeborg og bare kjenne at jeg ikke trenger å tenke på noe annet enn handlingen som utspiller seg på skjermen.

En liten uke senere er jeg på plass i Oslo klar for en annen innsats. Sommerjobb. Men likevel med en smak av sommer. Og tilbake ser jeg på dagene som alle er fylt av smaken av det
aller beste vi vet. Sommerferie.

Eline, Johanne og Asbjørn som går på forskerlinja stod klar med ananas og sprudlebrus etter eksamen. Tusen takk!

Kjetil er samfunnsøkonom og flytter ut fra Dragvoll omtrent samtidig.

Ingeborg kjøpte jordbær til meg da det stod på som verst, men den smaker ekstra godt når man har ferie. For en fantastisk søster jeg har.

Feriemodus

Avslutningsmiddag i Skyåsveien 48. Takk for gjestfriheten og mange gode stunder gutter.

Is i solveggen er selvfølgelig det første man nyter når man har hatt muntlig eksamen.

Medisinerne er glade for ferie og vi hopper og smiler i Korsvika. Jeg kommer til å savne å gå i klassen til denne gjengen her.

Joggeturer i Bymarka med bading.

Besøke Bestemoren til Kjetil på Hitra.

Min siste dag i Trondheim hadde vi søndagsfotball i godvær som ble avslutta med bad i Nidelva. Stort mye bedre kan det ikke bli.

Middagsspising i byen med Elise og Jan Frode.

Rosenborg vant 3-1 over Tromsø selv om det var spennende til tider.

Hele pakka

2011-06-20T16:08:00.000-07:00

Mai er kanskje favorittmåneden min.

Det er kanskje en rar ting å si. For mai byr på vanskelige valg. Prioriteringer som er nødvendige, men vanskelige å ta. For mai skal egentlig være en no-life-måned. En måned hvor man gror fast på lesesalen og gjør historiens beste innsats på lesefronten. Jeg nyter mai likevel. Og det er jo ikke så vanskelig.

Grønnheten som vokser fram i byen, lysere dager, første dag med skjørt og short, is på verandaen, mange fridager, de første hvitveisene, løpeturer i marka og ikke minst: 17. mai. En dag som etter mine begreper er på høyde med julaften.

Og så er det denne eksamenslesinga da. Som liksom skal ta knekken på alt dette andre fine. Det finner jeg meg ikke i. Kom mai du skjønne milde. Med hele pakka. Lesing også.

Hvitveisen kommer i mai hos Bestemor og Bestefar.

KRIK feiret 30 årsjubilieum i Trondheim 8 . mai. Det ble en full dag med CHRISC-løp ved festninga, KRIK-messe i Nidarosdomen og festmiddag på Prinsen Hotel. Det var kjekt å være med på å arrangere det. For vi ble 160 KRIK-ere samlet til middag. Noen var på sitt første KRIK-arrangement. Andre som Rune Bratset, Kjell Markset, Per Winses og de andre gamlegutta har vært med fra tidenes morgen.
Festbildene er tatt av Egil Rotevatn.

Jubileumsdansen danses av KRIK-ere.

Jubileumskaka.
Samtale med Rune Bratset. Tatt av Siri Sødahl.

Dansing utenfor Nidarosdomen.
17. mai - Meg og Bendixen.

Astrid, Bendik og jeg så på borgertoget sammen før vi joina. Stas.
Gromgutter etter gudstjenestenÅ være på gudtjeneste i Nidarosdomen 17. mai viste seg å være en fin ting.

17. mai-frokost hos Sigrun, Live og Synneva.
KRIK-7-avslutning.

KRIK Trøndelag styremøte.

Gjett hvem som fikk Sigrun og Ragnhild til å hjelpe seg med å plukke 25 buketter hvitveis til KRIK-messa? Gjett hvem som fikk de med seg hjem?

En tung dag på skolen.

Noe artig jeg fant i lesinga.

Førsteposisjon i mai.

Møllers tran og løping hører med.

Wintercamp II

2011-06-19T17:31:00.000-07:00

20.-22. mai forlot jeg bøkene en helg og dro til Arendal. Det er verdt å gi opp en viktig lesehelg når man har muligheten til å kjempe om en plass til Sydpolen med One Call. I tillegg er det utrolig mange flotte folk der og man man får være med på flotte opplevelser i flott natur. Da er det i alle fall verdt det.

Vi svømte i havet, stod på wakeboard, seilte catemaraner, padlet havkajakk og ble testet på rytme. Det kom nemlig noen hyggelige karer fra bl.a. Stomp som lærte oss å spille på fyrtikker, rør, koster og basketballer. Det var god stemning hele veien og Torungen fyr skapte utrolig flotte rammer for helga. Jeg er heldig.

Og det beste av alt kanskje: jeg får lov til å være med å leke mer. I august er det finale i Jotunheimen. Jeg er griseheldig.

Melk er fest

2011-06-06T11:03:00.000-07:00

Hva gjør en laktoseintolerant når man skal feire overstått eksamen?

Jo. Han tar seg en skvett fløte. Og drysser jordbær og sukker på. Skål.

33

2011-05-19T11:19:00.000-07:00

33 er fortsatt best.

I dag kom Kjetil på frokost. Så gikk vi til skolen. Vi gikk forbi en 5. klasse. Og jeg kunne høre ei jente proklamere: "Æ har 33 æ. D e bæst". Og de andre jentene rundt henne summet enig som et trestemt kor.

Og jeg husker da 33 var best. Det var idealet lenge. Faktisk kan jeg erindre at jeg i hele fire klassetrinn brukte 33. Det stemte jo egentlig ikke. Men det var 33 det skulle være. Så vi lata som det. Helt til vi ble for store til å late som. Og 38 ble idealet.

Rett foran Øya

2011-05-18T11:14:00.000-07:00

I dag kjørte en bil forbi meg. Over Elgseterbrua. Rett foran Øya. Med en gul lapp på vindusruta. En bot flagrende i vinden. Og dama bak rattet så den ikke.

Det er dårlig gjort å glede seg over andres ulykke. Men dette var av oppløftende karakter. Det er mange av oss som ikke ser ting som er rett foran øya våre. Om det er bøter, menneskekvaliteter eller gleder. Det tror jeg dama er enig i.

Gått av banen

2011-05-15T03:48:00.001-07:00

Det er sjeldent man føler så synd på seg selv som når man ligger hjemme syk og ikke kan være med på søndagsfotballen. Og ikke kan jeg lukte at en ny søndag kommer heller. For luktesansen er borte. Gått av banen...

Forbrukermakt

2011-05-12T06:24:00.000-07:00

Gore Tex-jakka mi lekker. Og siden garantien fortsatt gjelder er det vel en full reklamasjon?

Nei.

Jeg må betale 1200 i mellomlegg fordi jeg har kommet borti en brenner en gang. Jakka er mindre verdt. Det er vel urimelig av Norrøna?

Nei.

Plutselig er det ikke en reklamasjon lengre. Så jeg får ikke betale mellomlegg engang?

Nei.

Forbrukermakt er herlig dere.

Nei.

Bare så lenge man har mulighet til å sette den ut i praksis. I dag kjøpte jeg en ny. Som jeg skal holde langt unna brennere.

Exploring

2011-04-26T12:55:00.001-07:00

Når jula varer helt til påske, varer vel påska helt til jul?

Derfor beklager jeg at dette innlegget kommer så tidlig.

Enkelte ting forandrer seg ikke. Selv om emballasjen blir annerledes. Slik er det med KvikkLunsj. Den gikk over fra å være i sølvpapir til plast. I år ble familiepakningen en six-pack i steden for en firepakning. Men innholdet er det samme.

Slik er det også med påsketur. Emballasjen kan være annerledes, men selve innholdet er det samme. Noe fantastisk verdifult. For meg.

Never stop exploring. Gayan kommer med ordene de siste meterne opp Stetind. Han kommer med mange flotte sitat, men dette fester seg spesielt. For jeg føler meg så takknemlig for at jeg har muligheten til det. Ikke bare å oppdage fjell, men å oppdage nye sider ved flotte turvenner. Takk for turen gode venner! Kjetil, Ingeborg, Ingrid Marie, Torstein, Ingvild og Gayan.

Kyrkja sett fra campen. Vi var altså i Leirvassdalen i Jotunheimen.

Soul sisters. Kjekt å være søstre på tur. All ære til Ingborg som ble med på tross av at hun hadde leddhinnebetennelse som gjorde at hun ikke kom seg på noen topper. Men hun er topp nok i seg selv!

Første turdag.

Drikke- og kartpause.

Første dag var windy. Et annet turfølge.

Stetind i bakgrunnen og en happy gjeng.

Toppen i sikte.

Hvem kan motstå han der?

Luftig rygg på vei ned Stetind.

Vannhullet.

Fullmåne. Og teltliv.

Jeg elsker fjell.

Leirliv.

Stetind.

Alle påskeingredienser var med. Kvikk Lunsj også!

På vei opp til Storebjørn i bestilt vær. Herlig!

På vei opp.

På vei opp Storebjørn. Skia på av.

På toppen av Storebjørn. Happy, happy!

Fanaråken i et skybad.

På Lillebjørn etter at vi hadde vært på Storebjørn i bakgrunnen.

På toppen av Lillebjørn. Ikke en sky.

For en fantastisk fjell!

Det er så kjekt å være med Ingvild på tur!

Kyrkja igjen.

Leiren.

Ingrid stiller med påskeegg. Sterkt!

Snusing av godteri er obligatorisk. Og brilleskille forsåvidt.

Pass på leppan.

Dag fire. Ganske brun/rød.

Vi skulle prøve oss på Kyrkja.

Lunsj.

På vei opp.

Det ble litt gufsent vær på vei opp. Men Ingvild bestilte blå himmel på toppen. Sjekk den himmeln!

Fjellmann.

Hytta

2011-04-25T08:30:00.000-07:00

Jeg blir alltid så glad av å være på hytta. Det kan du kanskje se.

I år var påskeferien på hytta historisk i følge Bestemor. Aldri før har det vært like varmt.

Påskeegg.

Tanning.

Formiddagsmat.

Lufting av Bestemor sine shortser.

Påskeaftentur.

Tur opp til Fonna er obligatorisk.

Dessert. Med en nostalgisk karamellsaus.

¨Solnedgang.

Fisketur.

Tingsomvirker

2011-04-24T11:23:00.000-07:00

å plukke årets første bukett med hvitveis - verdens vakreste blomst.

Tingsomikkevirker

2011-04-23T11:20:00.000-07:00

å oppdage at sykkelen din faktisk er stjelt når du nettopp har utropt den på verdensveven til å være ustjelelig.

Lang fredagsfri

2011-04-22T08:53:00.001-07:00

Fredag er attpåtil yndlingsdagen min.

Jeg jogger. En fredags morgen. Opp til Kjetil. I løpet av den halvtimen er sola mer tilstede enn noe annet nærvær. Jeg ser to biler, en hund og eieren som luftet den pluss en syklist rett før jeg kom fram. Byen er med andre ord forlatt. Hvilken herlig følelse.

Jeg vet ikke hva det kommer av. Kanskje det er en følelse av ferie. At folk flest slapper av. Tar seg tid til familien, venner og friluftsliv. At jeg selv får pusterom kanskje. Eller en følelse av harmoni. Det er ikke mye som er mer harmonisk enn fredager med fri. Når den attpåtil er lang er det ikke rart man blir vårglad.

Vi løper videre og jeg løper hjem. Nå har folkene som er i byen kommet seg ut. Tatt på solbrillene. Går hånd i hånd med ektefellen langs Nidelva. Sentrer pasninger med barna. Plukker hestehovene som har kommet. Mater ender. Hører på kirkeklokkene fra Nidarosdomen. Ingen er på vei hit eller dit. Det er bare en lang fredag med fri. En av de dagene man finner overskudd til å se hva man egentlig har oppi den roteskuffa. Kanskje til og med begynne å rydde den.

Jeg spiser frokost med Viggo Valle før jeg går til skolen. Et sykehus hvor omtrent de eneste jeg ser ut av dørene er nybakte, stolte foreldre med et lite knøtt mellom seg. Jeg går med min gode venn P1. Hører på hva som skjedde med Jesus for ca. 2000 år siden. At han døde for meg. Og så er plutselig denne dagen ikke bare en fridag, en fredag og en lang dag; men en ufattelig stor dag.

God påske.

Verdens vakreste vårtegn

2011-04-07T14:29:00.000-07:00

- Tippeligaen er i gang
- Lyse skoledager
- Snøgjørmegresslukt
- Tøysko
- Høytrykksspylere
- Sykkel uten piggdekk
- Vottefri ferdsel
- Skjørt og kjoler
- Pinneis

Det aller vakreste vårtegnet har ikke kommet enda. På tross av mange timers jakt på joggeturer denne uka. Hvor er du hestehov?

Tingsomvirker

2011-04-05T08:26:00.000-07:00

å oppdage at noen har prøvd å stjele sykkelen din, men ikke fått det til.

Kodakmoment

2011-04-01T07:19:00.000-07:00

Her får du et kodakmoment.

En tidlig morgen. Du føler deg pigg. Sola stråler og varmer ryggen din. Skisporene er nettopp kjørt opp. Skolen begynner ikke før om noen timer. Og den ettermiddagen er det helg. Det er blå swix. Det er godt feste. Du finner flyten. Roa. Med en av dine beste venner. Et sjeldent bilde. Og når du skal til å forevige dette fantastiske flotte, står det: mangler minnekort på kameraskjermen.

Men du skal vite at jeg lagra megabitene en annen plass Ingrid.

Gammal

2011-03-24T00:18:00.000-07:00

Jeg spinner. Tre morgener i uka som regel. Før skolen. Jeg vet ikke om jeg egentlig liker spinning. Jeg liker nok ikke treningssenterkulturen helt. Masse speil, proteindrikk og folk som sminker seg før de går på trening. Men spinning er en god avveksling fra løping og fotball på samme måte som ski. På spinningstimene kan jeg dessuten gå litt uopplagt og bli pusha av noen andre enn bare meg selv. Av og til er det godt.

Morgenspinning. Jeg drev med det på vidregående også. Tre morgener i uka. Jeg tror jeg var den eneste uten sykkelsko. Det er jeg fortsatt. Og føler meg litt gammeldags der jeg sitter og tråkker med joggeskoa.

Noe annet derimot er helt forandret. Det er mulig det er fordi jeg har kommet meg til litt mer urbane strøk. Instruktørene har nemlig blitt DJ-er. Fikser lys og lyd i hytt og pine. Timene er nesten proffe lyd og lysmessig. Så proffe at man kan bli forstyrra av effektene.

Trance er visst bra sykkelmusikk. De fleste av sangene er helt ukjent. Og når Summer of 69 kommer er jeg en av de som nærmest hopper på setet. På gårsdagens time ble musikken så høy at jeg kjente det sved i ørene. Jeg måtte si i fra. To ganger. Som eneste av de 50 tråkkende folkene. Og i det jeg setter meg på sykkelsetet dagen etter og dagdrømmer om hvor fint det hadde vært med en 90-talls time for eksempel med sang etter sang som jeg kunne, tar jeg meg i det. Og tråkker videre. Det er andre tider nå. Jeg er gammal.

Med Trine i lomma

2011-03-23T00:38:00.000-07:00

Det skjer støtt og stadig. Trine og jeg gjør noe sammen og avtaler at vi skal lage blogg om det etterpå. Begge skal det. Som regel ender det opp med at jeg aldri får gjort noe med det eller publiserer mange dager etterpå. Dette blir en slags mellomting.

Trine og jeg har løpt mye sammen. Jeg skulle visst hvor mange kilometer egentlig. En viktig del av løpinga var pratinga. Vi kunne prate og prate mens bena gikk i høy frekvens. Det kan vi fortsatt altså. Problemet er bare at det er så langt mellom oss. Vi snakker Trondheim - Stavanger.

På lørdag hadde vi likevel løpedate. Vi løp med handsfree. Trine løp rundt Stokkavannet, jeg løp rundt Tyholt. Begge i sol. Vi måtte snakke høyt og motta en del rare blikk en lørdags morgen, men det gjorde ingenting. Det var nesten som å løpe sammen igjen. Jeg likte å ha Trine i lomma. Og jeg vet at jeg om ikke altfor lenge skal på løpetur igjen. Med Trine i lomma.

Wintercamp

2011-03-15T16:20:00.000-07:00

Wintercamp med One Call, Devold, Bergans og DNT.

Etter en helg på Finse - ett skritt nærmere Sydpolen.

100 gira mennesker ble 40 ekstra gira mennesker.

6 plasser.

Meg?

Romvenninnene Christine og Cecilie. Eller nummer 17 og 18 som vi gikk under.

"Vesten skal til enhver tid brukes".

Finse

En glad gjeng. Utrolig mange flotte mennesker denne helga.

En livlig gjeng.

Likæns

2011-03-15T15:44:00.000-07:00

Likæns, men likevæll så forskjelli.

Forskjelli, men likevæll så likæns.

Ring meg når du skal til Stranda

2011-03-10T15:32:00.000-08:00

Det er ikke mange plasser jeg er villig til å dra til to helger på rad. Men hvis du skal til Stranda, kan du alltid ringe meg.

Det er tredje året jeg ble med på Student-KRIK Trondheim sin tur til Stranda. Det kan vel derfor kalles en tradisjon. Tradisjonen tro ble det dessverre ikke sol hver dag. Fredag var det null sikt på toppene og heisene var stengt. Lørdag ble heisene forsøkt åpnet. Det endte med at noen av oss satt i heisen i halvannen time og ble tatt i mot av Røde Kors da vi ganske kalde kom ned igjen. Det gjorde ikke så mye. Vi holdt humøret og skigleden på høyt nivå med skogskjøring, fotball, volleyball og Ski-VM. Det å se på Ski-VM med denne gjengen var faktisk en idrettsopplevelse av de store.

Søndag gjorde at alle minner om stengte heiser og utilgjengelige topper ble overskygga. Det var sol. Det var pudder. Kjetil og jeg var noen av de første som kom på toppen av trekket. Og noen av de første til å sette våre linjer. Det er noe magisk med det. På slutten av dagen gikk vi opp Roaldssiden og kjørte på ski helt ned til skolen. Med godt brukte lår fikk vi akkurat med oss at Petter Northug tok gull på 5-mila på radioen slik at dagen attpåtil fikk en nasjonal, historisk karakter.

"Det er synd å si det, men det eneste som kan beskrive denne dagen med ett ord er...episk"
- Kjetil som regelmessig tøffer seg med å ta i bruk skibomsspråk, men aldri episk. Med mindre det er det.

Sigurd i tabbedress

Andreas eller Candy King?

Kjetil har trua på vei opp trekket for første gang hele helga.

Eirik i farta.

På jakt etter pudder.

Gutta på tur.

Ungdommen samles rundt radioen. Omtrent 3 sek før gullet er i lomma til Northug.

I /^^\ skiing

2011-03-09T00:52:00.000-08:00

Å bli invitert på hyttetur på Stranda er aldri feil. Ikke engang etter man har vært på tur ei uke før. Og stikkordene fra ei helg på Stranda med ski, god mat og venner er ikke overraskende. Men ikke mindre koselig å tenke på:

- Topptur
- Juice
- Sigurds bursdagskake
- Mildt
- Skal du ha? Ja, du skal ha!
- Hjemmelaget lasagne
- Peis
- Spørrespill
- Dusj med radio
- Treningsføre, knall og fall
- Å gå på smellen - bli altfor mett
- Egg og bacon
- Slush
- M & M fra Argentina
- VM på ski
- Finvær

Ved Blåhorn

På tide å snu.

Gjennomslagsføre er godt treningsføre.

På vei opp Ausekaret.

Søndagsfrokost med vafler, fruktsalat og Runars arme riddere. Ikke rart vi gliser.

Sigurd får oppdateringer fra Merete. Hvordan gikk det på jaktstartet?

-Northug sikra seiren på jaktstartet og Runar slipper jubelen løs!

Kjetils jubelpositur.

Og når helga ble toppa av en overraskende kort biltur hjem til Trondheim, anført av Runar, Merete og meg; ja, da kan man ikke annet enn å smile.

Fryse - Fryser - Frøs - Har fryst

2011-03-08T23:53:00.000-08:00

Jeg har aldri likt å innrømme at jeg fryser. Spesielt ikke som trønder på Jæren.

Jeg har da hatt mine vintre å herdes på. Og var klar for fem dager på Strynefjellet med klassen min fra Høgskulen i Volda. Selv om gradene var så langt nede som -30 på kvikksølvtermometeret. Likevel måtte jeg på Grotli innse at det til stadighet var tærne mine som fikk mer konsentrasjon av meg enn det vi snakket om i klassen. 23 vintrers herding var uten verdi. I aktivitetsnivået vi holdt, var det umulig å holde beina ok varme i fjellskiskoa. Det føltes litt som et nederlag, men likevel som en seier til slutt. For det gikk jo.

Jeg kom fra Hemsedal til Grotli en kveld før samlinga starter. Hanna i klassen og jeg utforsket Grotli Høyfjellshotell hvor vi overnattet. Det var som tatt ut av Fritt Vilt. Høyfjellshotellet var vinterstengt. Vi ringte i bjellene ved den mørke respesjonen. Og grøsset.

Dagen etterpå smurte vi skia, pakket sekken og labbet i vei. Sola varmet oss litt gjennom dagen og skapte litt påskestemning. På bildene i alle fall. Klassen vår ble veldig glad i sola. Da vi skulle bestemme hvor vi skulle ha camp, tok vi utgangspunkt i hvor det var flest timer med sol. Da sola gikk ned varmet ovnen i lagsteltene oss. Konklusjon er bare å hive ut med en gang: det er luksus med ovn på vinterfjellet. Selv om de aller fleste, inklusiv undertegnede, fikk svidd litt av hvert i løpet av dagene.

I løpet av dagene øvde vi på å legge opp løype, orienterte oss etter kart, funderte på veilederrollen i friluftsliv, utvekslet kulde(eventuelt varme)tips, speidet på stjernehimmelen, hentet vann, gravde nødly og kantgrop, vurderte snøen, lærte om skred, bygget iglo og gjettet på hvor kaldt det egentlig var. På kveldene samlet hele klassen seg i et telt. Ingen hadde trodd det skulle bli så behagelig. Men sannheten er at det ble særdeles koselig.

Det Kristi og jeg gjorde aller mest var kanskje å rope: "Geiren!" og tulle videre på bergensk. Kristi, Geir og jeg utgjorde nemlig tidenes kokelag. Noen ganger føltes det som VM i latterkuler. Det hjalp godt med kokelaget Bjørn, Erik og Lars som vi delte telt med. Vitser ble servert i like god takt som ny ved ble fylt på i ovnen.

Tor Håkon er positiv som han alltid er

Å grave. Gigantiske rutsjeblokker.

Sister sisters

Winter wonderland

Hvitt gikk ned på høykant

Geir-en i gang med reinskavgryte.

Nødly

Kristi og Cecilie er fornøyd

Stjerneklart ute. Ovnsfyring og teltkos inne.

Stemning i lagsteltet. Kokkelering og ovnsfyring.

Taket i kantgropa vår.

Gjengen er klare for å ta et søk og få varmen.

Ingrid fikk prøvd seg på noen svinger.

Iglobygging.

Selv om jeg mang en gang måtte innrømme at jeg frøs i løpet av dagene, gjorde det ikke så mye. Jeg tror nemlig det blir lenge til jeg fryser igjen.

Skolegleder

2011-03-07T23:29:00.000-08:00

En skoleveg i dagslys.
Oppdaterte forelesningsnotater som ligger ute.
Gode samtaler med pasienter.
At det plutselig blir pause fra forelesninga uten at du har venta på den.
Å komme i god tid før forelesning.
Vannkoker på pauserommene.
Mestringsfølelse.
En god skulk.
En smakfull matpakke.
En forelesning du aldri kobler ut av.
Fine, fargerike notater.
Å komme kvart over åtte på skolen til et tomt auditorium. "Vi fikk mail i går om at forelesninga e avlyst"sier Ingunn i mobilen som vet å sjekke webmail. Dermed har jeg to uante timer til rådighet. Det er en av de store skolegledene det.

Legge seg

2011-03-01T00:14:00.000-08:00

Jeg måtte slappe av litt etter en altfor lang skoledag. Så jeg rydda kjøkkenskapet og lagde hjemmelaget lasagne som jeg frøs ned i porsjonspakker. Klokka ble halv to. Hvorfor kan man ikke bare gå å legge seg?

Pow pow

2011-02-18T04:57:00.000-08:00

(Vær)meldinga for helga var klar: vi skulle på tur.

”Kor ska æ si at æ har vorre på tur når folk spør?” Steinar lurer. Og vi lurer. Eresfjorden? Sunndalen? Møre? Sunnmøre? Vi kommer fram til Nordmøre.

Teltet var med og det var fint å nyte litt teltliv igjen. Vi skal legge oss og Steinar finner fram varme til beina. ”Beklager spaceskoa…” Og jeg ler. Og jeg ler hver eneste gang de blir brukt på turen.

Man spiser mye godt når man er på telttur. Det nye denne gangen var potetgull. Sørlandschips med spansk skinke. Steinar og Inger Johannes spesial. Den slo til.

Det er kaldt. Vi må ha vannflaskene våre i soveposen om natta for at de ikke skal fryse. Steinar mener det blir kaldt. Men flaska får vel mennesketemperatur? Kjetil lurer.

Lørdagen gikk vi opp på Skjorta. I strålende solskinn. Vi nøt utsikt. Det ble hardere mot toppen. Og brattere. Da vi skulle begynne nedkjøringa røyk bindinga til Kjetil. På 1700 meters høyde. Han festa skiene på sekken og begynte å gå ned det bratteste henget. Så var det på tide å more seg. Finne flyten. Kjetil spente på seg den ene skia og svingte seg i valsen slik han alltid gjør. I pudderet som lå klart nedover. På en ski. Som like gjerne kunne vært to.

Søndagen gikk vi opp Vardefjellet. Flere ganger. I strålende solskinn. Og jeg har aldri kjørt telemark i så god snø som da. Det var en magisk stemning. ”Eg snakte me en mann som ikkje trudde på Gud. Men han hadde ikkje våre møje ute.” Inger Johanne er fornøyd.

På søndag lagde vi egne spor opp til Vardefjellet. Under lunsjen i solveggen kommer en gammel mann fra bygda tussende på fjellski. ”Ditte va en strek i regninga”. Kjetil ga ham litt sjokolade. Så tråkket han spor til oss nesten til toppen.

Søndags morgen labber det en gjeng forbi teltet vårt. De skal opp på Skjorta. Og spør: Er det dere som har KRIK-bilen? Cecilie er fornøyd med å ha ansvar for en KRIK-bil. Og etter helga er konklusjonen klar fra Inger Johanne. ”Me må få oss bil.”

Hele turfølget: Endre, Line Marie, Kjetil, Steinar og Inger Johanne.

Ufalne farger

2011-02-16T15:53:00.000-08:00

Da jeg begynte på skolen i 1995 fikk jeg en eske farger. Det var ikke hvilke som helst farger. Det var CARAN DÀCHE. Mormor fikk meg til å skrive navnet mitt på esken i 1. klasse. Fargene var fra Tante Aud, Mormors søster. Hun var lærer. Og visste hvilke farger som var bra. Tydeligvis. For fremdeles har jeg esken. Fremdeles har jeg fargene. Etter 16 års skolegang har jeg mistet den mørkeblå fargen og den okergule. Igjen står 10 veltygde og velbrukte farger. Som ikke er falne. Og som kanskje aldri blir det.

Definisjon

2011-02-15T09:38:00.000-08:00

Æ kjæm rætt som d e opp i situasjona kor æ må ta stilling t om æ kjenne en eller anna. D e vanskelig d dær. Når kjenne man egentlig nånn?

Man ska ikke kjenn altfor mange persona før man skjønne at nånn har letter for å kjenn folk enn andre. Og d gjør at vi sitt igjænn me to alternativa. Enten så e dæm flinker t å faktisk kom innpå andre. Eller så e terskeln for å kjenn nånn litt lavere.

Æ e nok en av dæm som lett kan si at æ kjenne nånn. Så tar æ mæ i d. Kjenne hu egentlig mæ? Og så blir konklusjonen ganske ofte at æ ikke kjenne ho likevel. For æ e ikke helt, helt sikker på at ho vil si at ho kjenne mæ.

I dag har æ kjent på en definisjon. En definisjon på når æ syns d e passende å si at æ kjenne nånn. En definisjon som kanskje går i mot vårres tekniske tidsalder. Men som, kanskje nettopp derfor, står så rakrygga. En definisjon som gjør at æ e på den sikre sia: Æ kjenne nånn når æ kjenne håndskrifta dæmmers.

Og plutselig står æ igjænn me ei hel gruppe som æ kjenne litt. Så e æ dær igjænn. Og sånn går no dagan.

Før jeg kommer på det

2011-02-10T07:28:00.001-08:00

Lykka kjæm itj rekan på ei fjøl.

Det synger Bjarne Brøndbo. Og det er nok sant. Som regel. Men hvorfor er det slik at lykkelig er noe man bare blir og ikke noe man er?

Jeg tipper du kjenner deg igjen. Du blir syk. Og som hver gang du blir syk kommer det overraskende. For du var jo nettopp frisk. Så kommer du til å tenke på hvor godt du hadde det da du var frisk. Da var ting fint da.

Slik tror jeg det er med det psykiske velværet også. Livet byr på så mye rart og utfordrende at de færreste kommer fra livets dans uten å komme ut av takten, trampe på en fot eller selv å bli trampet på. Noen ganger snubler vi til og med. Og faller. Og får tid til å trekke store linjer. Derfor stopper jeg litt opp for tida. Stopper opp nå. Mens jeg danser. Takker. Lar meg selv bli bevisst på at jeg har det veldig bra nå. At det er godt å danse. At jeg har så mye å glede meg over i dere rundt meg og i Gud. Tillater meg selv å bruke ordet lykke. Før jeg kommer på det i etterkant og må bruke tidsformen preteritum. Litt forsiktig, men hvisken er tydelig i presens: "Jeg er lykkelig".

Og nei, jeg har ikke behov for å proklamere på verdensveven at heldige meg, jeg har det så bra. Jeg vil bare at du skal tenke over hvor mye du kanskje har å glede deg over nå. Før du kommer på det en annen dag.

Rolling, rolling, rolling

2011-02-09T17:53:00.000-08:00

Hva gjør man når man har en appelsinsjokolade og en lørdags kveld uten de store planene? Sigrun, Harald, Kjetil og jeg vet svaret.

Når vi en gang blir store skal vi bli like gode som OK Go.

Mer

2011-02-08T15:53:00.000-08:00

Det blir nok mer Meråker.

Kjetil må bare få fiksa skia si først.

Ikke 17 akkurat.

2011-02-07T15:52:00.000-08:00

Jeg er ikke 17 lenger. Og godt er det.

Hvor gammel er du da? Med tanken om at mannen i den andre enden ville ha meg til å ta stilling til en telefonselgergave eller gjøre en spørreundersøkelse på meg, gjør jeg meg selv umyndig.

Mann i den andre enden: Hallå (på svensk)
Cecilie: Hei
Mann i den andre enden: Jeg ringer fra Netcom. Er Geir Mathisen tilstede?
Cecilie: Nei, jeg er datteren. Det er mange som gjør samme feil som deg. Vil du ha nummeret hans?
Mann i den andre enden: Du skjønner at familien deres har blitt plukket ut til å vinne 20 000 kroner og iPhone-r til alle familiemedlemmer.
Cecilie: Javell... Da kan du få nummret hans.
Mann i den andre enden: Du er altså datteren?
Cecilie: Ja.
Mann i den andre enden: Hvor gammel er du da?
Cecilie: 17
Mann i den andre enden: Du må komme til Sverige og feste. Vi er så bra på festing her.
Cecilie: Jeg tror det er mange nok svensker her for min del.
Mann i den andre enden: Hvor bor du nånnstans da?
Cecilie: Trondheim
Mann i den andre enden: Så dere fester mye der da? Kanskje jeg skal komme bort dit da?
Cecilie: Det vet jeg ikke så mye om. Jeg spiller heller fotball.
Mann i den andre enden: Så du spiller? Så kult. Selv spiller jeg på.... her i Sverige. 1. divisjonslag.... Hvor ofte trener du da?
Cecilie: I grunnen hver dag.
Mann i den andre enden: Da må du ha en sykt fin kropp.
Cecilie: ...det tror jeg du aldri vil få vite.

Jeg er ikke 17 akkurat. Jeg er ikke akkurat ung og lovende lenger. Godt er det. 23 er fint.

Mannen i den andre enden har gjort at jeg har blitt kjent med telefonterror.no. Det er faktisk et marked for en slik nettside i dag. Dette er siden for min telefonterrorist.

Herlig

2011-02-06T16:34:00.000-08:00

I følge verdensveven kan jeg nå komme inn på en rekke utesteder i Oslo og dra på cruise med Color Line. Hvor herlig det er å bli 23!

Feiringa startet egentlig på to dager før bursdagen min. Kjetil og jeg kom hjem fra revy og i leiligheten ventet ikke bare Mormor, men også Maria! Det må være den beste bursdagsgaven man kan få- være med en venn man ser altfor sjeldent. Tidligere denne morgenen hadde jeg snakket med Maria og trodd at hun var i København, så det å omstille seg til at hun var der og da var faktisk utfordrende. Men ikke desto mer koselig. Maria ble syk resten av helga hun var her. Det var ikke så herlig for verken henne eller meg.

Bestefar har bursdag en dag før meg og vi feirer alltid sammen. I år feiret Bestemor, Bestefar, Kjetil og jeg med lasagne, iskake og en herlig kake av slaget Verdens beste/ Kvæfjordkake.

5. februar starta med lørdagsfotball. Jeg er så heldig som har så mange herlige og gode folk rundt meg å spille fotball med. Det betyr mye for meg. Snille Hans Jakob hadde pakket inn twist til meg.

Bendik og Kjetil på Freidigbanen.

Mr. Freeze var som vanlig på plass. Ole-Markus og Jan Frode.

Thorstein, Henrik, Hans Jakob og Anders liker også å spille ball.

Lunsjing med herlige Mormors pølsesuppe.

Kakebaking med herlige Kjetil.

Bålhygge ble til peishygge i Skyåsveien på grunn av uhyggelig vær. Muffins og lys fra herlige Synneva og Live.

Oppfordring

2011-02-04T02:19:00.000-08:00

På lørdag pantet jeg alle flaskene jeg har samlet opp på halvannet år. Jeg fikk en lapp hvor det stod 36,50 fra panteautomaten. Da gjorde jeg som i gamle dager. Kjøpte meg godteri for akkurat 36,50. Tre ganger måtte jeg bort til kassadama for å veie smågodtet. Det gjorde om mulig smaken av sukkeret enda bedre.

Så hvis du skal ha lørdagsgodt i helga, har du her fått oppskriften på hvordan du selv kan tilsette en ekstra saftig smakforsterker. Og hvis du ikke har noen flasker hjemme, går du selvfølgelig ut og leter.

Alltid

2011-01-29T17:19:00.000-08:00

Noen ganger føles det så godt å gjøre det motsatte av hva været og folkesnakket forteller oss. Som regel føles det sinnsykt godt å spise pannekaker. Alltid føles det godt å være med venner.

Dope

2011-01-15T17:34:00.000-08:00

Explore med 1500 mennesker.
Nedsnødd med skiglede, trosglede og livsglede og Ingeborg og Kjetil og mange andre.
Nordfjord med Kristian- og Ingeborg-besøk.

Uten et eneste bilde. Et feilskjær av de store. Et lysglimt i mørket er et bilde av Sigve Ferstad på nyttårsaften i Lysgårdsbakken i Lillehammer.

Julefred

2011-01-07T17:55:00.000-08:00

Julefred er å ta ferie i et hvitpakket Trondheim.

Julefred er å ha tid til å la julestemningen komme over seg. For den er faktisk overalt hvis man bare stopper opp.

Julefred er å legge bort skolearbeid.

Julefred er å ha vasket golvet. Her sammen med min kjære samboer i desember - Kristin som er tremenningen min.

Julefred er å komme hjem til Mammas julehus. Jeg kjenner ingen som er så flink til å pynte til jul som Mamma.

Julefred er å vite at man skal være hjemme en uke og at ingenting trenger å skje, men at mye fint vil skje.

Julefred er å samle familien.

Julefred er å spise grøt på lillejulaften og finne mandlen. Mormor satset på ekstra julefred i år ved å gi alle mandelen.

Julefred er å se Hjemme Alene.

Julefred er å la lille julaften komme over seg og innta den med gløgg og masse stearinlys.

Julefred er å våkne til dalende, fredelig snø på julaften.

Julefred er å gå i kirka og synge Det hev ei rose sprunge.

Julefred er å våkne til en blikkstille 1. og 2. juledag

Julefred er å ta lange løpeturer uten å møte verken biler eller mennesker.

Julefred er å gå på tur med Henning og Sirén.

Julefred er å få unnagjort julebadet med Trine.

Julefred er søskenkjærlighet.

Julefred er julebudskapet.

Jul

2010-12-23T04:44:00.000-08:00

Advent

2010-12-19T15:41:00.000-08:00

I Trondheim er gatene hvite, de lilla lysene er tent, Bymarka ligger klar med milevis av skiløyper, Nordre er pyntet med gran og lys, Nidarøhallen er full av rablende studenter, på torget står fjortiser og diskuterer hva de skal kjøpe til "venner" av det motsatte kjønn, dagene blir bare enda kortere, det er håndballmesterskap på tv og de over 70 prøver lykken på byen med all slags brodder. Det er advent.

Det fjerde lyset er tent i dag. På stuebordet mitt er det bare ett stort lilla kubbelys. Slik er det når man bor alene. Enkelt og greit. I dag dro Kjetil til Skien. Og jeg gjør meg klar for å dra hjem i morgen. Først venter familiemiddag på Byåsen hos Hege, Terje, Hilde Marie, Andreas og Ivar. En adventstradisjon.

Jeg er en av de heldige studentene i desember. En student uten eksamener. Og selv om slike studenter prøver å være så seriøse som mulig for å ikke få en stor smekk til våren, slipper vi å leve med et press. Derfor har jeg hatt muligheten til å sette pris på adventstida. Sette pris på et par rolige kvelder med strikking og søm. Sette pris på julemusikk. Sette pris på julefrokst med gode venner på Rica Nidelven. Sette pris på juleavslutning med Student-KRIK, KRIMS, KRIK 7, julebord med klassen, julekonsert med Carola, julegudstjeneste i Nidarosdomen, konfektverksted med Ingunn og Ingrid. Sette pris på adventsfred og adventsforventninger.

Advent betyr ankomst. Vi venter på Han som ankom for litt over 2000 år siden. Husker vi det?

Adventstid i Trondheim betyr også konserter i Nidarosdomen. I går var jeg på konsert med Nidarosdomens Guttekor og Arve Tellefsen. De sang og spilte for en fullsatt domen. Jeg husker ikke hvor mange som var der, men det var mange. Og med tre slike konsertkvelder på rad viser det oss noe. Det viser en søken. En søken etter julestemning basert på annet enn mat, drikke, gaver og juleavslutninger. Det er kanskje en søken etter musikk. Men kanskje vi kan få lov til å tenke at det også er en søken etter det musikken fortalte oss. Julens budskap.

Da jeg satt der kom disse tankene over meg. Hvor mange som benekter Jesus eksistens, men som likevel feirer dagen han ble født med brask og bram. Er ikke det litt rart? Julen har kanskje blitt en så indoktrinert del av vår kultur at den kun er blitt en tradisjon? En tradisjon med nisser og juletrær og ribbe og julesokk og ferie. Og engler. Og et lite barn i et stall.

Jeg synes det er flott at vi feirer Jesus sin ankomst i jula. Og det er helt greit at folk som ikke tror på ham feirer med. Men kanskje er det slik at folk ikke er så sekularisert som jeg vil ha det til? Kanksje ikke alle som ikke tror feirer i blinde? Kanskje det bare er lettere å tro på Jesus i jula? For i jula er Jesus baby. Født av Maria. I en stall. Det kan vi forstå. De tre vise menn og englene er så vagt at det kan godtas av de fleste.

Men Jesus ble voksen. Og kanskje vanskeligere å tro på for mange. Da er det fint å tenke på disse enkle og lettfattige ordene jeg har lært denne adventstiden:
Jesus kom til oss for at vi skal kunne komme til han. Gud kom til oss for at vi skal kunne komme til han.

Skansen.

Ny sykkel og nye vinterdekk ala XXL.

Vintersko

Fullmåne, Kjetil, tur til toppen av hoppbakken i Granåsen. Fullkomment.

Snøvær i byen.

Bymarka, ved Skjelbreia.

Grønlia pakkes i hvitt.

Selvportrett i marka.

Konfektmekking hos Sagbergs på Strindheim. Med til den gode historien må det sies at pausen ble brukt til å spise grøt og se på langrenn.

Ikke for å skryte, men jeg har fått tidenes julekalender.

Bila får også smake på vintern.

Joggetur.

Pizzamekking på høyt nivå av Ingunn. KRIK 7 juleavslutning.

Jeg liker

2010-12-06T06:17:00.000-08:00

Snøen
At det er studentrabatt på Pandura hobby.
ut.no
Te
Baking
Nytt sengetøy
Student KRIK-Trondheim
Å åpne en ny luke i adventskalenderen min
Skyfrie Trondheim.
Lyskrysset på Tiller der noen har tegnet inn smileys på lysene
Focaccia
Nye sokker
Bibliotek
At noen pakker bena mine inn i dyna
Skavlans tegneserier
Å få ting i posten
Kinnene mine i 20 minus
Sykkellivet
Stearinlys

Eit metaperspektiv på urbanisme

2010-11-25T15:33:00.000-08:00

Nokre gongar seier invitasjonen alt.

Du er invitert til opninga av kunstutstillinga "Eit metaperspektiv på urbanisme" laurdag 20. nov kl 20 på Loftet, Brageveien 12a. Antrekk = coctail. Vi ber om at gjestane tar med eit fat med kanapeer kvar, så skal vi stille med drikke. I tillegg må alle ha med seg eit sjølvlaga kunstverk kvar til utstillinga med by og land som tema. Dette skal leverast inn kl 1930 slik at vi får tid til å sette opp før opninga. Det vil vere mogleg å by på verka, der pengane vil gå til eit godt formål. Fint om de gir beskjed. Helsing Ole-Markus, Magnus og Morten

Kanapeer er handverk.

Kanapeer og jazz høyrer med på ei kunstutstilling.

Kunstprat gjerast best med eit stettglas i handa.

God stemning.

Auksjonen har byrja.

Kvelden vart ein suksess. Kunst og livet vart diskutert. Me lo og åt kanapeer.

Kunst er å skape venleik har ein klok mann ein gong sagt. Men kunst er óg å skape pengar. Det blei samla inn 2600 kronar til ungdomsarbeidet 22b i Salem menighet.

Kjekt å ha

2010-11-25T04:51:00.001-08:00

I mens man venter på operajsoner på nevrokirurgisk avdeling, kommer den gode samtalen fram. Nevrokirurger, operasjonssykepliere, anestesileger og tre medisinstudenter, alle med store grønne hårnett, forteller om ting som har blitt stjålet. Her er en del av lista:

- en av sykepleierne skulle til å sykle hjem da kjeda på sykkelen var blitt stjålet
- en ødelagt sykkellykt ble stjålet utenfor sykehuset fra en annen sykepleier
- sykkellåsen hadde blitt kuttet av på sykkelen til en i klassen. Men tyven lot sykkelen stå.
- tre jenter bodde sammen i kollektiv og hadde sammen laget en julekalender til hverandre. Da innbruddstyven kom om natten var kalenderen det eneste han tok med seg.
- ei jente ble fratsålet en bil. Hun fant bilen 200 meter bortenfor der hun hadde parkert den med en vindunk mindre og med Bruce Springsteen istedenfor Dire Straits i CD-spilleren.

Selv erindrer jeg min aller, aller beste bukse som ble stjålet på videregående. Jeg tenker fortsatt på om det er noen som har brukt den. Slitt og inngått til mine bein som den var. Det tror jeg ikke. Men den er vel kjekk å ha da.

Avslutta jakt

2010-11-24T10:00:00.000-08:00

Jeg liker ikke å gå på jakt.

Det er ikke gøy. Det er faktisk litt skummelt. Og slitsomt. Når man ikke finner det man jakter på.

Likevel er jakt noe som hører høsten til. Noen jakter for å underholde seg, noen syns det er spennede. Andre bruker jakt som en sosialiseringsarena. Det er visst en fin måte å gjøre ting sammen på. Ikke misforstå meg. Jeg kan like jakt. Men i høst har jeg jakta bare på grunn av at jeg må. Det har vært slitsomt. Jeg har nemlig vært ute etter et spesielt bytte. Og uansett hvilket terreng jeg har oppsøkt, har jeg ikke funnet noe å ta med meg hjem.

Så snudde det plutselig her om dagen. Heldigvis er jakten avsluttet nå. Sykkel og vinterskoa er i hus.

F(r)isk hjerne

2010-11-23T09:41:00.000-08:00

Fisk? Ka så e gale?

Jeg føler meg ganske vellykka som student. Nå skal jeg innta min 4. middag på rad med fisk. Det er ikke så galt. Og vi snakker ikke fiskepinner. Vi snakker steinbit, skal innrømme det var av typen karbonader, men Kjetils sei fra Hitra og rør fra Selbusjøen veier opp for ferdigfabrikatet. Undersøkelser viser at fisk er bra for hjernen vår. Det kommer godt med når jeg etterpå skal sette meg ned for å lese om den.

Min dag i dag

2010-11-22T10:03:00.000-08:00

Der var jommen meg navnedagen min over like fort som den kom!

Mellomsesong II

2010-11-15T07:28:00.000-08:00

Jeg har skrevet det før og skriver det igjen: Mellomsesong er fint det.

Vindu

2010-11-04T08:52:00.001-07:00

Jeg aner ikke hva jeg vil jobbe med. Men etter å tilbragt dagen på stråleavdelinga på sjukehuset, har jeg satt meg ett mål:

Arbeidsplassen må ha vindu.

Ukeslutt

2010-10-29T04:04:00.000-07:00

Fredags ettermiddag er det naturlig å oppsummere skoleuka. Jeg har skjønt at jeg har dekket et stort sort hull. Hvis kunnskapen skal relateres til et fag innenfor medisinen tror jeg det er en blanding mellom samfunnsmedisin, kommunikasjon og ikke minst psykologi. Den viktigste kunnskapen jeg har tillært meg denne uka, er nemlig at alle ser på Ungkarskvinnen. Men det visste du jo.

Fram eller tilbake?

2010-10-26T03:24:00.001-07:00

Denne bloggen skriver jeg for å slippe å ringe til Mormor tidlig søndags morgen for å spørre om det er i dag vi skal stille klokka.

Natt til søndag skifter vi fra sommertid til vintertid. Jeg roter med dette hver gang. Erfaringsmessig gjør de fleste andre det også.

Jeg lærte visst en huskeregel om dette en gang:
Klokka skal alltid stilles mot sommeren, det vil si én time fram om våren og én time tilbake om høsten.

Hvis du husker den regelen, er du bedre enn meg.

Jeg må hente fram historien fra påska 2005. Påska hvor Ingeborg, Pappa og jeg gikk over Hardangervidda, fra Finse til Haukeli. Turen 1. påskedag ned til Haukeli var en ren sjarmøretappe. Den skulle i alle fall være det. Det var en strålende sol og blå himmel. Påskeføre. Vi hadde god tid til å rekke bussen til Stavanger. God tid til å ta de klassiske vi-nyter-påsken-påhøyfjellet-bildene. Trodde vi. Det var før vi ved en tilfeldighet kom i prat med noen langs løypa vel en time fra Haukeli. De kunne fortelle oss at det var sommertid. Dermed hadde vi en time mindre på oss enn det vi i utgangspunktet hadde trodd. Jeg durte på. Ville rekke den bussen. Pappa og Ingeborg var bak meg. I den bratte bakken ned til Haukeliseter trynte jeg så det sang. Men jeg skulle rekke den bussen. Akkurat da jeg kom ned kjørte bussen ut på veien. Veken Pappa eller Ingeborg var å se. Snart ikke bussen heller. Og slik fikk jeg smake på sommertiden. Det er en smak man ikke glemmer så fort.

Rett før vi fikk vite at klokka ble stilt fram natta før.

På søndag er det annerledes. Da får vi en time ekstra. Den anbefaler jeg at du bruker til noe koselig. Jeg skal igjen på fjellet. Denne gangen skal jeg nok ikke risikere helsa for å rekke en buss. Den ekstra timen skal nytes med gode venner.

For de spesielt interesserte skriver nettavisen.no:
Klokka stilles om våren til sommertid fordi vi skal få lysere kvelder i den varme årstiden, og så stiller man den tilbake på høsten når vi ikke lenger har så stor glede av varme kvelder. Men det er også fordi vi har en internasjonal fastsatt normaltid som alle land følger.
I Norge hadde vi sommertid første gang i 1916. Sommertid hadde vi også fra august 1940 til november 1942, fra 1943-1945 og fra 1959-1965.
Siden 1980 har det vært sommertid hvert år, og i 1996 ble Norge og alle EU-landene enige om at sommertiden starter siste søndag i mars, og slutter siste søndag i oktober.

Scissor sisters

2010-10-19T03:36:00.000-07:00

Selvgjort er velgjort.

Med mindre vi får kommentaren: "Å, har du klipt deg selv?" fortsetter vi å klippe oss selv.

Ingeborg hårfagre.

Stippebesøk

2010-10-17T03:21:00.000-07:00

Siden Ingeborg ikke lar høre så mye fra seg, kan melde til familie og venner om at hun er i sitt ess. Stippeess. Jeg besøkte stippen vår forrige helg. Hun hadde tannpine det meste av tiden, men det ble fort bedre etter å ha fått antibiotika og sterkere smertestillende. Derfor fikk vi også tid til husmorsting. Ingeborg baka, jeg tova.

Det er mye tull på følkehøgskole. Det er mange folk. Det er mye tid. Tid til å være kreativ. I stippehuset er det mye liv. Hos Ingeborg er det mye latter, mye bilder, mange stippeord. Stippehuset, stippejentan, stippetur, stippehumor. En så kjernegod stipp kan tillate seg å bruke så mange av de orda.

Baking

Toving

Jesper og jeg med hvert vårt livmorsteppe.

Ingeborgs hule.

Fri

2010-10-16T12:21:00.000-07:00

Eg tok meg fri. Ei veke med fridom. 5 skuledagar som student på kurset Fri-30. For å nyte frisk luft. For å glede meg over friluftslivet.

Då eg møtte medstudentane mine i eit klasserom i Volda, gjekk det opp for meg. Eg er faktisk student ved HiVO. Eg har i fleira år misunna folk som studerar i Volda. Det har verka så kjekt. No er det min tur til å ha det kjekt.

Me var ikkje så lenge i det klasserommet. Etter eit par skuletimar gjekk me i bassenget. Akkurat som me gjorde på barneskulen.

Dette var den andre samlinga. Tema var fjord og fjøre. Me var på Yksnøya, ikkje langt frå Volda. Det var som å vere på barneskulen igjen. Det var lengre dagar og det faglege nivået var høgare enn det var på barneskulen. Elles var mykje likt. Eg gjekk nøgd rundt i dei raude støvlane mine. Saman med den gule regnbuksa og den grøne regnjakka såg eg ut som eit trafikklys. Dei andre i klassen hadde valt andre kombinasjonar av fargar.

Me rodde, me skota, me andøva, me snudde på femøringen, me fiska, me satte ut krabbeteiner og me samla olbogeskjel. Me fikk mjølkesyre, sei, makrell, krabbar som me åt saman med olbogeskjela.

Me laga troll av ting me fant i fjøra. Kvart troll hadde ein historie. Me fant sopp. Skivesopp, svampsopp, røyksopp. Me gjekk tur på øya og låg i etasjemose. Me bada. Me gjekk tur til fyret. Då var det heilt mørkt. Så me datt og lo. Nokre av oss var så heldige at me fikk gøyme oss med læraren og skremme dei andre. Me speida etter lys. Me lærte å forstå sjøkart eller draft som det eigentleg heiter. Me laga mat på sjusteinsomn. Mitt kokelag laga pizza. Den blei episk. Dugnadsarbeid fekk me òg gjort. Me sagde, spikra, bora og kløyvde ved. Det var kjekt. Eg likte å kløyve ved.

Det vart lange dagar, fylt med mykje. Men eg har sjeldan hatt så mykje fri likevel.

Torstein er alltid i godt humør.

Tor Håkon, lærar Nils Ola, Ingrid og Mia ligg i etasjemosen og nyt livet.

Bading eller kameratredning som nokon kaller det.

Campliv

Ro, ro til fiskeskjær. Snu på femøringen, skote og andøve litt av og til.

Erik levde opp til fiskarkleda.

Me lærar å sette krokar på snøret.

Nydelege Hanna. Og kaffien hennar.

Middagsmekking.

Jenter på dugnad.

Krabbe i fjøra. Trur den var mindre nøgd enn meg.

Krabbeklo!

Viss matlysten hev nokon far, så er det arbeidet.

Ein god latter forlenger livet.

Koking av krabbane på bål.

Eple med smak av kultur

2010-10-15T03:02:00.000-07:00

Kva er vel meir nasjonalromantisk enn å vasse i raude eple i Nordfjord?

Yngve, Erik og eg såg nokre fine eple. Gutane hadde vore ein del på slang medan dei gjekk på folkehøgskulen. Det var på tide å gjere opp for seg.

Me ringte på det nærmaste huset til desse epla. Bonden som eide desse epla jobba visst nede i bakken med innhaustinga. Me gjekk ned dit. For eple frå Nordfjord ville me ha. Der og då, men tanken om å ha med seg nokre av desse lekrebiskane til Trondheim dreiv oss nok òg litt. Eplebonden var visst grønsaksbonde óg. Men ikkje på denne tida av året. No gjekk det berre i eple. Så mykje at han ikkje kom på å ta meg seg eple til kona etter arbeid.

Om eplebonden kunne fortelje oss om eple? Sjølvsagt. Epla som var ferdige no var Prince og Discovery. Aroma, dei helt enormt store, var ikkje ferdige før om ei veke eller to. Det var sein sesong i år. Eplebonden hadde pære óg. Me fikk smake oss fram medan eplebonden haldt fram med å fortelje om eple.

Me kjøpte ei hel kasse. Raude eple. Halvt om halvt av dei to typane. Kassa blei toppa av nokre pære me fekk gratis. Bonden tok oss igjen. ”Vil de sitje på med meg?” Sjølvsagt ville me det. ”Det er kanskje ikkje så behageleg, men eg tenkte det kunne vere litt koselig.”

Bakpå traktoren med kassa mellom oss og eit raudt eple kvar i handa, kunne me ikkje ha det meir koseleg.

Me passerte ein nabo. Gjett kva som er samtaletema når folk på Vereide møter kvarandre? ”Korleis gjeng det med epla? E d Prince som e på høgda no?”

Ups

2010-10-14T13:13:00.001-07:00

Grunn til bekymring?

Advarer mot for mye kanel

Klamrer

2010-10-10T13:49:00.000-07:00

Av og til må vi klamre. Takk og lov for at vi kan få lov til det.

Du ser alt jeg ikke er, men vil være
Du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil
Kjære Gud, jeg ser det mer og mer
Jeg strekker bare ikke til

Så jeg klamrer meg til nåden
Og jeg søker dine øyne
Takk, Jesus for din kjærlighet
For at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett
For å vise at jeg elsker deg
Kjære Gud, jeg ser det mer og mer
Min stige rekker ikke opp

Så jeg klamrer meg til nåden
Og jeg søker dine øyne
Takk, Jesus for din kjærlighet
For at du møter mine

Tekst: Rudi Myntevik

Hviledagen

2010-10-10T13:37:00.000-07:00

Jeg begynte hviledagen med søndagsfotball. Det ble spilling i sol. Det ble to og en halv suverene timer.
Deretter var det søndagstur i Bymarka med tremenningen min Kristin og Ingeborg. Det ble den gode samtalen. Det ble appelsin.
Rett etterpå var det kvalitetstid med Ingeborg. Det ble høstfarger. Det ble latter.
Så ventet en herlig søndagsmiddag hos mine faddere Hege og Terje. Andreas og Ivar var også hjemme. Det ble middag. Det ble dessert. Det ble bildevisning, Australien kisses, eplekake, brownies og te.

Det ble ikke lesing. Men det ble hviling og en perfekt søndag.

Stor dag

2010-10-09T14:49:00.000-07:00

Ho e den som kjenne mæ bæst. Ho e mi bæste venninne. Ho e søstra mi. Ingeborg e 20 år i dag. Stor pi. Stor dag. Sjå kor fin ho va og har blitt.

Ingeborg 2 år.

Ingeborg akkurat 20 år.

Gledelig

2010-10-09T04:33:00.000-07:00

Deler det glade budskap med dere.

Juleproduktene er kommet i butikkene. I stort kvantum. Pepperkaker, julemarsipan, snøkuler fra nidar (som jeg i desember har stor tro på), gløgg og det som hører med. Gledelig jul.

Innejorda

2010-10-01T03:04:00.000-07:00

Etter en helg på tur er jeg tilbake på skolebenken. Det er mandags morgen. Vi har forelesning. "Parkinsonisme og Parkinson". Jeg er fylt opp med nasjonalromantiske tanker om å bli småbonde, turguide eller kanskje mest av alt bare loffe rundt på tur etter tur. Bli en eventyrer. Jeg vil ut. Være mer ute. Være ute hele tiden. Foreleseren får meg raskt ned på jorda igjen. Innejorda.

Risikofaktorer for å få Parkinson er:
- Alder
- Ikke-røyker
- Bonde, arbeid i frisk luft
- Drikker vann fra egen brønn
- Bor på landet
- Brukt sprøytemidler

Og jeg som hadde tenkt å bli gammel og grå på landet, arbeide i frisk luft, drikke lokalt vann uten å røyke. Den gang ei.

Det er best å holde seg inne. Og lese.

Solinntak med vintersmak

2010-09-30T06:30:00.000-07:00

Multitur kom som bestilt,
vi var gira sagt mildt.
16 studenter fra SKT ,
ville utsikten fra Snota se.
I tillegg tøyse, snakke, kose, spise og le,
det ble så hygge det!

Fredags ettermiddag avgårde i bil,
klare for høydemeter og gode mil.
Trasket fra Gråsjøen, satte opp stenger,
neste dag skulle vi gå litt lenger.
Yr meldte på forhånd ganske dårlig vær,
men Kjetil sier: det er bare noe som heter stygge klær.
Derfor tok vi det med knusende ro,
og vet du hva? Været, snudde jo!

Mørket kom fort, middag ble primusifisert,
lapper ble stekt, soving ble praktisert.

Vi våknet til sol og null niks vind,
slike morgener er verdt en del på finn.
Havregrøt gikk ned, gelé ble mekka,
alt av utstyr var med, det fikk vi sjekka.

Oppover ble det mer og mer snø,
røde heier og hvite fjell, men ingen kø.
Noen timer senere var vi på toppen,
det kunne man kanskje kjenne på kroppen.
Vanskeligere var det å se,
siden skylaget på toppen ble liggende det.
Toppbildet ble tatt, så skjedde det vi håpet på,
skyene gikk bort, sola kom og himmeln ble blå.
Vi hoppet av glede for heldige var vi,
og noen vil nok ganske sikkert "gudfeldig" si.
"Sånn e d når man har dæm rætte kontaktan" sier Joakim med et smil,
vi kunne tanne oss i sola og ta oss en lang, god hvil.

Sjarmøretappen ventet så,
i sola med denne gjengen ble det en fryd å gå.
Middag smakte usannsynlig godt,
etter noen timer hadde til og med alle fått.
Det ble en kald, stjerneklar aften,
med mat innabords fikk alle tilbake kraften.
Persienner ble etterspurt av Eivind som myste,
for månen var nesten full og den lyste.

Vi hadde hygge, gele og vaniljesaus
sittende i sovepose var det færre som fraus.
Noen sovna før de rakk å komme seg i telt,
andre mente at med to ull, ullgenser og dunjakke var soving ideelt.

Nok en morgen med gull i munn,
vi kokte, plukket bær - ja, det tok en stund.
Så gikk vi mot Tindfjellet- søndagens tur,
med slike rammer må det kalles en kur.

Tilbake i Trondheim kaller jeg dagene:
solinntak med vintersmak.

Takk for turen Kjetil, Fredrik, Iver, Silje, Joakim, Joakim, Ingrid, Ingrid, Astrid, Lillian, Morten, Dag Andreas, Kristoffer, Vegard og Eivind!

Fest til fjells

2010-09-29T02:42:00.000-07:00

Det begynte med tidenes idé. Resultatet ble tidenes dag.

Sigurd hadde fått for seg at det hadde vært kult om en gjeng hadde stelt i stand en skikkelig bra middag med alt som hører med på en fjelltopp. Hva skulle til for å realisere dette? 8 "ja-mennesker" som Gayan sier. Og kanskje en dose entusiasme. Den var ikke vanskelig å finne.

Det hører med til fortellingen at dagen begynte med søndagsfotball i strålende solskinn. En bedre start på dagen kan jeg ikke tenke meg. Etter en grundig vask, bilet vi til Byneset og lot oss ikke hindre av noe. I alle fall ikke av kontraindikerende skilt.

Vi pakket sekkene med festmat, stoler og bord. Kjetil var toppsjef og viste vei med bordplata. Underveis fikk vi fakta om området.

Halvannen time etter start stod vi på Bymarkas høyeste topp - Storheia. Det føltes som om vi var over alle andre. Både i høydemeter og humør.

Det var en usannsynlig fin middagsutsikt. Det var en uforglemmelig stemning. Det var et surrealistisk syn. Det kom noen turfolk i løpet av kvelden. De tok bilder og mente at dette burde komme i Adressavisa. De fleste lurte på hva vi feiret. Det hadde vi ikke tenkt på. Livet svarte vi.

Vi kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å være der. Det var nesten for godt til å være sant. Ikke en sky og ikke et vindkast. I fred og ro kunne vi nyte hverandre, utsikten og maten. Og vi ble mette. Veldig mette. Kvalitetstapas gjør sitt. Dessuten disket Gayan opp med en marinert blåbær-skogsbær-plomme-blanding med mascarponekrem. Sigurd insisterte på at en skikkelig bløtkake måtte lages på toppen. Ingen hadde tro på at den kaka ville bli rørt. Men rundt bålet i solnedgangen, med konfekt og kaffe ble stykke etter stykke spist. Helt til den var spist opp. Heder og ære til kokken.

Etterhvert gikk vi ned fra fjelltoppen vår. Med millioner av blinkende stjerner over oss. En vakrere kveld skal man lete lenge etter. En bedre fest til fjells finner man ikke.

Merete Eriksen har tatt dette bildet.

Merete har tatt dette bildet.

Merete har tatt dette bildet også og de tre neste.

Seriøs skolestart

2010-09-24T02:42:00.000-07:00

For ikke lenge siden oppdaget jeg at det ligger en link til bloggen min på siden til Medisinerportalen. Det er nesten ironisk. Jeg føler meg ikke som en medisinerblogger. For å underbygge dette: For litt siden sa en bekjent til meg: "Jeg leser bloggen din av og til. Det virker som du gjør mye gøy. Men det ser ikke ut som du går på skolen." Bare for å ha det sagt: Jeg gjør altså det. Hver dag. Nesten i alle fall.

Det er vel en måned siden skolestart. Det har vært fine uker egentlig. Mye nytt, mye interessant og mye å gjøre. Dessuten er det rart å se klassekamerater i helhvitt. Det er rart å bli spurt om veibeskrivelser av folk på sykehuset. Hvis det er noen som ikke kan veiene på det nye sykehuset er det nok meg. En dag...

Jeg har blitt seriøs medisinstudent i år. Har fått meg garderobeskap og bokskap. Garderobeskapet er hittil meget godt brukt faktisk. Det er fantastisk å ta seg en løpetur midt på dagen og så ha muligheten til å dusje på skolen. Klokka mi er dessuten 8 minutter før tida, men det vet jeg egentlig ikke. Derfor kommer jeg nesten ikke for sent lenger.

Dette fant jeg i skolesekken før første skoledag. Jeg er faktisk imponert over langtidsplanlegginga mi.

Førsteskoledagsfrokost var en glimrende start på skoleåret. Klokken 07.00 var vi 12 klassekamerater som spiste frokost sammen: Ingrid, Ingrid Marie, Ingunn, Erik, Bendik, Øyvind, Nina, Kristin, Live, Sigrun, Hanne og meg. En sporty gjeng.

Skoleboller hører skoleåret til.

Ingunn og Live er klar for start.

Øyvind og Bendik også.

Andre skoledag og Ingrid er allerede godt i gang.

Skoledagene er lengre enn før, men til gjengjeld artigere. Som seriøs student skal jeg ha lange dager på lesesalen i år. Den planen funket helt til definisjonen på dårlig lesesalvær kom til Trondheim. Gjentatte ganger. Da må bøkene bli med meg ut. Men man kan vel være seriøs ute også?

Lesing på Kuhaugen.

Lesing på Marinan.

Ingunn, Nina og Ingrid har blitt så harde på kaffen at jeg blir skremt. Jeg kan opplyse om at jeg enda ikke har bukket under selv om all seriøs sykehuskultur tilsier at en medisinstudent skal drikke kaffe. Vel, så seriøs er jeg ikke blitt.

Anbefalinger

2010-09-23T08:57:00.000-07:00

- Leva livet av Åge Aleksandersen
- Å drømme seg bort med boka til Cecilie Skog
- Mormor-besøk
- Kjøre uten sko
- Sure Skittels
- Kjetil
- Ordet forefallende.
- Hytta med Onkel Bernt, Bestemor og Bestefar.
- Finne lilla påskeegg som man har spart

... i tillegg til dette:

Norske epler

De nye God Morgenene. Blåbær spesielt.

Oppleve Hitramåkenes kjærlighet til fisk.

Være på konsert med punkern fra Hitra.

Tur

Bærplukking med Bestemor

Å legge seg med dansende nordlys før man vokner opp til denne soloppgangen over Trondheim

Student KRIK Trondheim.

God innsats på KRIK-fotballen

Sommervær etter skolestart

Sesongstart med søndagsfotball

Rasting med Bestemor og Bestefar på Hemnkjølen.

Løpetur til Storheia med Ingrid

Få igjen en lånt nålepute av Bendixen.

Finne eksamenstids-må-gjøre-post-its og vite at det er leeeenge til eksamen

Fisking på Hitra

Dobbel regnbue fra soveromsvinduet

Right back at 'ya

2010-09-22T16:37:00.000-07:00

Jeg er på vei til korøvelse fra skolen. En gangtid på rundt ti minutter. Maks et kvarter. Det utnyttes som regel til en telefonsamtale. Familien prioriteres.

Jeg ringer Mamma:
"Beep, beep, beep, beep..." Opptatt. Lenge.

Jeg ringer Vilde:
"Mobilabonnenten har slått av telefonen eller er ikke tilgjengelig for øyeblikket." Ikke sjokkerende egentlig.

Jeg ringer Ingeborg:
"Mobilabonnenten har slått av telefonen...". En eller annen plass på et fjell eller en bre, eller var det Shetland hun skulle være nå?

Jeg ringer Christian:
"Mobilabonnenten har slått..." Seriøst.

Jeg ringer Pappa:
"Hello, this is Geir Mathisens mobile phone. Please leave a message and I will call you back as soon as possible. Bye."

Stor familie sier du? Ikke stor nok.

Og jeg som trodde jeg ikke brydde meg om folk var utilgjengelige. Men så lenge Mormor, Bestemor og Bestefar alltid svarer, er jeg fornøyd.

Kosefyring

2010-09-14T02:42:00.000-07:00

Hvis vi ikke kosefyrte, snakket Espen om kosefyring.

Da vi dro hadde fire flinke studenter vært fire dager på skolen. Da hadde vi vært flink nok. Fjellet ropte på oss.

Vi begynte vandringen fra Kårevatn en torsdagskveld. Vi gikk ikke lange biten før mørket falt på og lysten til å kosefyre ble stor.

Planen var å ende opp i Rindal på søndag. Da hadde vi godt med tid. Tid til å kosefyre, ta bilder, tulle, til og med gjøre et forsøk på Snota som lå beleilig til langs ruta vår.

På fredag hadde vi godt vær. Og når man ikke forventer bra vær, blir det enda bedre. Vi satte opp teltet ved Bossvatnet, foten av Snota, spiste middag og kostefyrte til den store gullmedaljen. En time før camp begynte det å regne og prosjektet ”tørking på kreativt vis” startet.

Neste dag måtte vi snu halvveis på vei opp til Snota. Været var ikke bra, det var gufsent. Rett og slett en stor kontrast til kosefyring.

Vi trasket videre. Ned og forbi Trollheimshytta, slo av en internasjonal prat og trasket videre mens vi plukket multer og blåbær langs veien. Elisabeth spiste også krekling.

Utenfor Liagarden teltet vi og var rimelig fornøyde med å finne en, etter forholdene, tørr plass etter flere kilometer med vandring i myr. Det hadde virkelig vært en dag hvor vi fikk testet Gore-Texen. Det var ikke vanskelig å konkludere med at mye ikke var vanntett. Etter en våt dag er kosefyring ekstra deilig.

På søndag trengte vi ikke noe kosefyring. Da kosefyrte sola for oss. Det var en nydelig dag. Vi gikk nedover mot Rindal i makelig tempo. Jeg liker egentlig ikke multer. Har i alle fall ikke likt det noe særlig. Men det å plukke multer er en helt annen buisness. Å finne multer på fjellet er som å finne gull. Jeg klarer ikke å gå forbi. Sånn er jeg bare oppdratt. Ned mot Rindalen var det så mange multer at Kjetil og Espen prøvde seg på avledningsmanøvre. Jeg vet ikke hvor mange jeg gikk på, men jeg vet at jeg fikk nok multer. Nok multer til å kunne like det skikkelig godt en dag.

Kanskje nesten like godt som kosefyring.

Fjellets gull

Neodalsnota til venstre.

Bila

2010-09-12T14:58:00.000-07:00

At Bila ikke har fått en egen blogg før, er en skam.

Hvis du spør meg hvem sin bil det er, sier jeg at det er familien min sin bil. Både Bila og jeg vet at det er en sminka sannhet. Det er noe jeg sier for å ikke ødelegge mitt sportye-jeg-er-miljøvennlig-image. Jeg vil ikke bli "Cecilie med bilen".

Vi er gode venner, Bila og jeg. Vi hører mye på musikk. Han kan jeg også stole på fult og helt. Så lenge det ikke bli mer enn 20 minus. Da er ikke Bila særlig medvillig. Men stort sett går Bila når jeg vil den skal gå. På skiturer i Bymarka, mer spektakulære fjellturer, til Bestemor og Bestefar og i KRIK-ærend. Til gjengjeld får han være med på mange eventyr. Bila liker spesielt godt KRIK-event som han får være med på. Ja, det vises på hele ham at han trives aller best når bilen er stappet med KRIK-folk som for eksempel skal på topptur eller lokallagsbesøk.

Dessuten steller jeg ham. Gir han vinduspylervæske, olje og vasker ham. I dag var det på høy tid at Bila fikk litt stell. Det har han fortjent. I 3-4 timer hadde vi kvalitetstid.

Jeg skuret så mye jeg kunne. Gjennom årenes løp har det kommet noen rynker. Rynker som man ikke kan skure bort. Rynker som inneholder minner. Bila forstår at jeg ikke kan vaske bort rynkene. Så han var fornøyd da kvalitetstida var over i dag. Selv om det var en del rynker. Og når Bila er fornøyd, da er jeg fornøyd.

Selv om jeg ikke vil være "Cecilie med bilen", så er jeg faktisk det. Da jeg stod ute på gata i dag og vasket ham kom en gutt med moren forbi. Gutten var kanskje 8 år. Han så på meg og Bila med store øyne og sa: "Du har en kjæmpekul bil. En sånn bil ønske æ å mæ."

Jeg ønsker meg i alle fall ingen annen bil. "Cecilie med Bila" lever jeg lett med. For Bila er jeg glad i og stolt av.

Værfast

2010-09-08T02:41:00.000-07:00

Valget stod mellom Hurrungane og Sunnmøre. Det var vanskelig å velge. Men i ettertid lett å leve med.

Med en pitstopp i Ørsta, gikk vi fra Erdal og innover til Molladalen. Vakrere fjell skal man lete lenge etter. Fjellsidene er grønne som frodig jærsk gress, mens spissene danner kjeder av usansynlige mønster. I nydelig vær besteg vi Jønshornet, 1419 moh. Sørover hadde vi et nydelig skue av de sunnmørske alper. I nordøst kystbyen Ålesund. I vest nordsjøen. Foran meg Kjetil. Jeg kan nesten ikke forestille meg en bedre utsikt.

Vi gikk ned i makelig tempo og badet i solnedgang i Storevatnet. Før soveposetid fikk vi en oppløftende melding fra bakkemannskapet i Skien; værmeldingene hadde snudd. Det vær meldt godvær dagen etter også. Vi var værfast. Og taklet situasjonen med knusende ro.

Siden vi var værfast kunne vi likesågodt gå på toppen av Liahornet, 1035 moh. Turen føyde seg i rekken av fine toppturer denne sommeren. Å være værfast er fint. Å være værfast på Sunnmøre er enda finere. Jeg liker Sunnmøre. Og jeg kommer definitivt tilbake.

Værfast

Cecilie lukk-øye

2010-09-06T08:57:00.001-07:00

Alt man utsettes for som legestudent. Å få godt innsyn til netthinna ved oftalmoskopi er viktig. Å lese ble mindre viktig det påkommende døgnet. For å kunne se klart måtte jeg lukke igjen øyet med den dilaterte pupillen. På en ambivalent måte liker jeg slike utsettelser.

Lengsel

2010-09-05T02:40:00.000-07:00

Fridtjof Nansen beskriver eventyrlyst gjennom en tale han hadde for studentene ved St. Andrews University.

"Det er vår gåtefulle lengsel etter å gjøre noe, fylle livet med mer enn vår daglige gang fra kontoret og tilbake til hjemmet igjen.

Den er vår stadige lengsel etter å overvinne vanskeligheter og farer, å se de skjulte ting, å trenge inn i strøk utenfor den slagne landevei. Det å søke utfordringer ligger dypt i oss mennesker. Ønsket om å strekke seg stadig lengre - drømmen om å nå stadig høyere."

Første uka i august tilbringte vi i Jotunheimen. Kjetil, Martin, Beate og jeg. Man blir ikke lei det området. Det tror jeg ikke at det går ann å bli. Fra Koldedalen, hvor vi hadde basecamp, besteg vi tre 2000-meter-topper den uka. Toppene i seg selv er gode opplevelser. Men man får mange gode opplevelser ved å bare være på tur med denne muntre gjengen. Jeg lengter tilbake til de dagene.

Falketind 2060 moh
Ser spenstig ut. Som et Falkenebb. Vi hadde strålende vær. Solte og koste oss på toppen i vel en time.

Uranostind 2157 moh
Den heftigste ryggen jeg har vært på. Der gjaldt det å vite hvor man satte beina.Kjetil og jeg begynte sent, så vi kom tilbake til teltet i ett-tia om natta. En god tur, artig klyving, en heftig utsikt og sug i magen.

Langeskavltinden 2014 moh
Ingenting som heter dårlig vær. Bare stygge klær.
Vi så lite denne dagen. Men vi så nok til å komme oss både opp og ned fra toppen.

Takk for turen Kjetil, Martin og Beate!